Boddu - Pause

Kunsthistoriker Irene Snarby forteller om Inger Blix Kvammens verk:
Irene Snarby
Vi ser et objekt og et fotografi. 

På fotografiet ser vi ei dame som sitter med ei kumsa på fanget. Så det er jo et lite barn som ligger inni der. Og hun er da kledd i en tradisjonell gàkti-kofte. Og da har hun et sånt frynset sjal over skuldrene og ei lue på hodet. Og den lille gutten som vi ser ved siden av der, mener Inger må være hennes egen far. Og den gàktien som hun dama på bildet har på seg, det er i Kautokeino-kofta. Og Ingers familie, samiske familie, stammer da ifra dette området.

Objektet er laga av sennagress som er vevd sammen med sølvtråder for at det skal bli formbart. Sånn at det er blitt til en slags smykkeinstallasjon.

Hun knytter seg jo veldig til urfolktenkning, og hvordan folk har overlevd i barske omgivelser. 

Hun prøver virkelig å komme inn i livene til folk og se det harde og slitet og strevet. Og samtidig det estetiske og vakre. Og dette bærekraftige har jo også vært et stikkord for hele tida.

Det tradisjonelle er jo sennagresset, som har vært brukt i uminnelige tider, og folk har vært helt avhengige av for å holde varmen. 

Det vokser i våte områder og har en hul stengel, og isolerer dermed godt. Og det har mye av de samme egenskapene som ull, selv om det blir fuktig, så holder det på varmen. 

Den som levde helt nomadisk, bytta til seg sennagress mot reinkjøtt. 

… så det var en naturlig og bærekraftig bruk av naturen som i en moderne hverdag ikke lenger har samme anseelse.

Så når Inger Blix Kvammen da bruker dette materialet som hun vever inn med sølvtråder for at det skal kunne gå an å forme, så har hun bytta helt om på ... på bruken. Og snudd alt på hodet, på en måte. 

Samtidig så er det jo en måte å hedre dette materialet på å løfte det frem i en annen setting, sånn at man kan snakke om hvilken betydning det har hatt, og hvor viktig det har vært.