Rama

Vidar Koksvik
Det er jo uten tvil et magisk materiale.

Og mennesker har laget ting av glass i over 5000 år. 

Det har vært viktig for meg å se på det tradisjonelle. Og hente både tekniske og stilmessige referanser derfra, men også å gi det et samtidig uttrykk.

Jeg har mange hatter. Jeg kan bære glassblåser. Jeg kan være glassdesigner, og jeg kaller meg også glasskunstner. Kurator. Og jeg jobber med utsmykking. Jeg jobber med lysekroner, enkle vinglass og drikkeglass, og jeg liker å holde på med alle de der tinga.

Helt siden jeg begynte på Glasskolen, altså jeg trodde jeg skulle gå på Glasskolen i et halvt år også skulle jeg dra hjem til Norge og starte en glasshytte. 

Bare etter noen dager så skjønte jeg at OK, det her kommer til å ta tid, og det her har jeg lyst til å lære meg ordentlig. Jeg er der ennå, 30 år etterpå, at jeg har lyst til å lære mer og lære det ordentlig.

Så det her med teknikken har vært en drivkraft hele veien og er viktig for meg både som ... ja, det er klisjé å si mestringsfølelse, men det gir jo det. 

Også gir det meg frihet til å lage det jeg vil. Jobbe med de uttrykkene jeg vil.

Mye av det jeg har gjort opp gjennom, har vært inspirert av tradisjonell venetiansk, cane-teknikk, altså å dra lange stenger av glass.

… men i det tilfellet her er det en kombinasjon med det vi kaller en murrini-teknikk. Som er det tverrsnittet av de samme stengene, eller en helt annen stenger med mønster i. Der den glassstaven, eller glassstanga, eller cane, har blitt hakket opp i en kanskje en halv centimeter tjukk liten mosaikkbit.

Så varmer man de opp, og så kan man da lukke ... stenge igjen enden på den her. Og da har man et lukket volum man kan begynne å blåse luft i.

Det er litt poetisk det der at man har blåst liv i noe ...

Kanskje det også er viktig for meg at man skal kunne se at det kunne umulig ha blitt gjort av en maskin. Det må et menneske til for å lage den tingen her, Så det fins ikke en maskin i verden som kan lagre det her. Det er det bare jeg som kan.