Trøystesong

Borghild Rudjord Unneland
Jeg er litt opptatt av at vi ofte blir litt blind for det som er helt vanlig, det som vi omgir oss med til hverdags, at vi blir så vant med å se det at vi ikke ser det lenger. Og for meg så er en av kunstens viktigste oppgaver å på en måte vekke oss litt fra av dvalen. Og vekke oppmerksomhet.

Men for meg er kunst veldig knytta til spørsmål om dette er kunst. Kan dette være kunst? 

Kan den bøtta med den nalen, med den kluten, kan det være en kunstopplevelse?

Jeg prøver å sette noe på spill. Jeg prøver å vekke noe i den som ser på. Og jeg prøver å si noe om noe veldig hverdagslig og allment på samme tid.

Jeg er veldig opptatt av at det ikke fins noe rett og galt når du ser på mine arbeider.

Sånn at jeg ikke er så veldig opptatt av å fortelle min historie, men jeg er opptatt av at tingene vi omgir oss med, har historier. De er så tett knytta til livet vårt.

Vi forholder oss til historier. Vi forholder oss til fortellinger, og sånne helt hverdagslige gjenstander som vi har vært i interaksjon med gjennom en dag eller gjennom et liv ... De har nesten som en slags kapsel av fortellinger i seg som jeg har lyst til å vekke til liv. Jeg er nysgjerrig på hva den som ser på ser, hva som vekkes til liv for den som ser på.

Jeg er veldig opptatt av balansering, og akkurat i dette arbeidet så gjør jeg jo det helt fysisk, sant.

Men det er også noe som jeg jobber veldig aktivt med når jeg utvikler et arbeid, fordi jeg prøver å balansere kanskje litt paradoksale assosiasjoner, på en måte. Altså jeg er liksom opptatt av det triste opp mot det morsomme, det stygge, opp mot det fine, det logiske, opp mot det ulogiske. Sånn at jeg jobber på mange plan og med mange materialer samtidig og prøver å skape en balanse eller en ubalanse mellom sånne motsetningsforhold.

Og så ble jeg veldig interessert i hva bevegelse gjør med oss. At når vi ser på noe som beveger seg, så er det nesten så man stopper litt opp

På en eller annen måte så ble jeg så veldig opptatt av den veldig langsomme bevegelsen. At det nesten som det ligger en liten puls der. 

Og kanskje i kontrast til samfunnet ellers - jeg syns det er så veldig masse som går så veldig fort. Og hva kan vi gjøre for å gire litt ned, eller hva kan vi gjøre for å kjenne at vi blir stille, på en eller annen måte.

På en måte så er det som en slags meditasjon. For det går så veldig, veldig, veldig langsomt. Og det er kanskje derfor jeg har gitt det arbeidet også den tittelen en Trøstesang. 

Det er nesten som en liten vuggesang, eller noe som skal få deg litt roligere, på en måte.