Rethinking Cubism and Concrete Art in the North

Rethinking Cubism and Concrete Art in the North
Forskningsprosjekt 2025–2029

Om nettverket

Rethinking Cubism and Concrete Art in the North er et tverrfaglig forskningsnettverk av kunsthistorikere og konservatorer viet studiet av nordisk kubisme og konkret kunst. Prosjektets hovedmål er å revitalisere og revurdere en sentral del av nordisk og nordeuropeisk kunsthistorie i det 20. århundre.

Nettverkets vitenskapelige komité vil utlyse call for papers høsten 2026. Målet er å samle kunsthistorikere, konservatorer og naturvitere til en tre dager lang internasjonal forskningskonferanse i Oslo høsten 2027. I etterkant av konferansen vil utvalgte bidragsytere bli invitert til å videreutvikle sine innlegg til fullverdige artikler i en post-print som ferdigstilles i 2028. Et redaksjonsråd vil deretter ta ansvar for utgivelsen av en fagfellevurdert antologi, som etter planen skal publiseres i 2029.

I prosjektets avsluttende fase vil nettverket fokusere på å formilde forskningen prosjektet har frembrakt, blant annet ved å synliggjøre nordiske og nordeuropeiske kunstneres bidrag til kubismen og den konkrete kunsten også utenfor det akademiske feltet.

Bakgrunn

Et drøyt århundre etter at de første kubistiske bildene ble malt, har kubismen en ubestridt plass i kunsthistorien. Men mens kubismens mest kjente aktører som Picasso, Braque, Gris og Léger, har vært gjenstand for omfattende og kontinuerlig forskning, er det fortsatt langt mellom studiene av kunstnerne som kom fra/virket i bevegelsens geografiske randsoner.

Kort sagt, selv om kubismen regnes som et av de meste radikale bruddpunktene i det 20. århundret, har retningen og dens etterfølger, den konkrete kunsten, hatt en marginal plass i kunsthistorisk forskning i Norden. Kubistene og konkretistene som vendte tilbake fra Paris og Berlin ble i stor gard møtt med kritikk og latterliggjøring. Som deltakere i en genuint internasjonal bevegelse passet de ikke inn i de nasjonalt orienterte kunsthistoriske narrativene som var dominerende i mellomkrigstiden.

Det var først på 1980- og 1990-tallet at kubismen trådet frem som et forskningsfelt i Norden. Dette resulterte i flere utstillinger – blant annet Léger & Norden, som turnerte Stockholm, København, Helsingfors og Oslo/Høvikodden – samt en del artikler og bokutgivelser. Siden den gang har den akademiske interessen for den nordiske kubismen og konkretismen vært sporadisk, og en mer omfattende reevaluering av praksisfeltet har uteblitt. Utenfor Norden er de nordiske kunstnerens bidrag stort sett ukjent. Litt forenklet kan man si at praksisene deres havnet i en blindsone: På den ene siden var de for radikale og tilsynelatende irrelevante for å passe inn i de lokale, nasjonale narrativene. Samtidig var de for perifere til å fanges opp og anerkjennes i den internasjonale forskningen på kubismen og den tidlige konkretismen.

Utenfor Norden har det skjedd omfattende endringer i kunsthistoriefagets metodiske tilnærming til kubismen de siste tiårene. Strengt formalestetiske analyser har i økende grad blitt supplert og erstattet av semiotiske og kontekstuelle lesemåter. Dersom den nordiske kubismen og konkretismen kan sees som en respons på samfunnsmessige og teknologiske omveltninger tidlig i det 20. århundret, må sosiale og politiske parametere ikke bare i Paris eller London, men også i Norden tas med i betraktning.

Innenfor den tekniske delen av kunsthistorien har det vært gjort relativt få studier av kubistisk og konkret kunst. På begynnelsen av 1980-tallet vokste det frem en bevissthet om de «særlige behovene» kubistiske malerier hadde. Bildenes skjøre overflater ble ofte ødelagt av uegnede behandlinger og materialer, slik John Richardson påpekte i sitt polemiske essay Crimes against the Cubists (1983).

I dag vet vi at det kommersielle markedet for maling gjennomgikk store endringer i første halvdel av 1900-tallet. Et underbelyst tema er historien til de lokale malingsprodusentene i de nordiske landene. Fremskrittene som har vært gjort innen analysemetoder gir nye muligheter for kunnskapsutvikling på dette feltet, noe som i noen tilfeller kan bidra til mer presis datering av kunstverk.

De to eksemplene over viser tydelig hvorfor teknisk kunsthistorie i samspill med konservering er en uunnværlig del av prosjektets tverrfaglige ambisjon. Det er et mål at økt kunnskap om de materielle praksisene til kubistiske og konkrete kunstnere skal vokse frem gjennom prosjektet. De nye innsiktene vil kunne gi viktige impulser til videreutviklingen av skreddersydde konserveringsmetoder for kubistiske og konkrete verk, og slik bidra til bedre å ivareta kunstnernes intensjoner.