Harald Sohlberg oppdaget motivet til «Vinternatt i Rondane» på en påskeskitur. Det kjente maleriet skulle først bli til etter mange skisser og ulike varianter.
Sohlberg tegnet den første skissen allerede på toget på vei hjem fra skituren i 1899. Først i 1914 var det endelige resultatet ferdig.
Dette skulle bli hans aller viktigste motiv. Etter den første turen vendte Sohlberg tilbake til Rondane flere ganger for å kunne være i nærheten av motivet. Han tok også fotografier som han brukte som studiemateriale. I femten år arbeidet Sohlberg med fjellene i Rondane, og resultatene ble flere malerier, en rekke tegninger og et populært grafisk blad.
Et snødekt slott
I de fleste framstillingene Sohlberg gjorde av Rondane ligger fjellene der som et snødekt slott, og det er ingen spor av menneskelig aktivitet. Et par unntak er versjonene med ei hytte og noen skiløpere. I den endelige og største versjonen troner de snøkledde fjellene i et nattlandskap. På den mørke himmelen ses stjerner, og i forgrunnen står vinternakne busker og trær i mørk silhuett. De er, nærmest som et sceneteppe, trukket til side for midten, og slipper oss dermed videre inn i dette blåkalde vinterlandet. Sohlberg var opptatt av at forgrunnen ikke skulle være for tett og overfylt; «Den maa nemlig ikke virke øde og viid. Thi der skal natten og angsten i billedet ligge.» (1)
Maleriet er Harald Sohlbergs mest sentrale verk, og det er kanskje også høydepunktet blant symbolistiske landskaper i Norge (selv om det er utført ganske seint i forhold til symbolismens storhetstid). Det ble første gang vist på Jubileumsutstillingen for grunnloven i 1914. Året etter ble det kjøpt av J.B. Stang, som i 1918 ga det til Nasjonalgalleriet.
Maleriet ble i 1995 kåret til «Norges nasjonalmaleri» av NRKs lyttere. Utsiktpunktet Sohlbergplassen ved Atnsjøen sto ferdig i 2005 som ett av stedene langs «Nasjonale turistveger».
