Anna-Eva Bergman

Lys, poesi og landskap er stikkord for Anna-Eva Bergmans kunst. I bildene kan du få en følelse av å være langt til havs, blant fjelltopper eller kastet ut i universet. 

«Et billede skal være levende – lysende – inneholde et eget indre selvlevende liv. Det skal ha en klassisk storhet, ro og styrke som får tilskueren til å føle den indre stillhet, i likhet med det man føler når man trår inn i en katedral», skrev Anna-Eva Bergman i 1946. Hun skapte et program for kunsten, et mål å strekke seg etter.  

Norsk natur 

Som kunstner befant Bergman seg i krysningspunktet mellom et norsk og et internasjonalt kunstmiljø. Hun var en norsk kunstner, bosatt i Frankrike. Hun mottok impulser fra ulike hold og tok det norske landskapet inn i motivene sine. Fra begynnelsen av 1950-tallet utviklet hun et abstrakt maleri med assosiasjoner til stein, fjell, hav, horisonter, arkitektur og båter.   

Det norske landskapet var viktig i Bergmans kunst. Reiser til Nord-Norge i 1950 og 1964 gjorde stort inntrykk og ga henne inspirasjon. Bildene får titler som refererer til norsk natur og norske landskap. For Bergman handlet det ikke så mye om å gjengi et landskap presist, men heller å formidle selve opplevelsen av landskapet – en følelse av noe mektig, uendelig eller uforklarlig.   

Hennes kjennemerke ble bruken av bladmetall på lerret eller plate, som ga en lysende effekt. På malte flater la hun lag på lag med gull- eller sølvfolie. Hun skrapte og de ulike fargene kom frem bak det lysende metallet. Metallet skaper en lysende og speilende effekt. Du kan se deg selv. Som ung var Bergman betatt av engelske William Turners lysende malerier og Edvard Munchs melankolske landskap. Lyset, poesien og landskapet tok hun med inn i egne abstrakte bilder.  

Bergman var født i Stockholm i 1909, men vokste opp i Norge. Bare 17 år gammel begynte hun på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Kort tid etter kom hun inn på Kunstakademiet. Her var hun elev av Axel Revold, som var tidligere elev av Matisse, og studerte sammen med blant andre Bjarne Rise, Johs. Rian, Kai Fjell og danske Vilhelm Bjerke-Petersen. Bergman studerte også ved Kunst- og håndverksskolen i Wien, hvor hun ble utfordret til å arbeide abstrakt og med flere ulike materialer og teknikker. Oppholdet i Wien ble kort, men undervisningen og kunsten hun så i museene der ble viktig for henne. 

Internasjonale impulser 

Fra Wien satte Bergman kurs for kunstmetropolen Paris. Hun ble elev ved Andre Lhotes akademi, et av tidens toneangivende læresteder. Her møtte hun den tyske kunstneren Hans Hartung. De ble forelsket og giftet seg kort tid etter. Sammen oppsøkte de museer og gallerier i Paris og diskuterte kunst. De var en del av et kunstnernettverk som også inkluderte store navn som Kandinskij, Mondrian og Miró. Bergman mottok  i denne perioden impulser både fra impresjonisme, ekspresjonisme, Bauhaus, abstrakt kunst og surrealisme. Sammen med Hartung levde hun et omflakkende liv i Frankrike, Tyskland, Spania og Norge. I 1932 holdt de sin første utstilling i Norge, hos Blomqvist.  

Ekteskapet endte og i 1939 vendte Bergman tilbake til Norge. Hun sluttet å male og livnærte seg som illustratør og skribent. I en dagbok begynte hun å skrive ned egne refleksjoner om kunst. Hun skrev om farge, linje, rytme, geometriske prinsipper som det gylne snitt, arkitektur, det åndelige i kunsten, kunsthistorie og estetikk. Bergman var levende opptatt av det gylne snitt og betraktet det som grunnleggende for kunst, arkitektur, musikk og litteratur.   

Det abstrakte slår igjennom 

Mot slutten av 1940-tallet vendte Bergman tilbake til kunsten. Hun malte abstrakte komposisjoner med surrealistiske innslag. De var rytmiske, fargerike og virket spontant utført. Bildene ble vist på hennes første separatutstilling i Unge Kunstneres Samfund i 1950. Dette året markerte også det abstrakte maleriets gjennombrudd i Norge.  

I 1952 reiste Bergman via Tyskland tilbake til Paris. Hun opplevde et krigsherjet Tyskland og rapporterte hjem til norske aviser og magasiner. I Paris fant hun tilbake til Hartung. Bergman ble boende i Frankrike resten av livet. 

Fra og med 1952 ble også grafikken en viktig del av Bergmans kunstnerskap. I Paris arbeidet hun inngående med grafikk i kjente grafikkverksteder. I årene fremover skapte hun flere serier i ulike teknikker – 254 trykk over en periode på 30 år. For Bergman var grafikken et laboratorium for utforskning av ulike motiver og teknikker.  

Bergman og Hartung flyttet etter hvert til Antibes i Sør-Frankrike. De tegnet det modernistiske huset og egne atelierer selv. Selv om Bergman så på Frankrike som sitt hjem, holdt hun kontakten med Norge gjennom utstillinger og venner her.