Håkon Bleken

Håkon Bleken insisterte på at kunst skal ha en etisk og oppdragende dimensjon, men han trodde ikke at kunsten selv kan forandre verden. Hans kunst omkretser de store eksistensielle spørsmål rundt liv og død, ofte forankret i personlige erfaringer av menneskelig urett og medlidenhet. 

Barndommen sitter i et menneske

Håkon Bleken ble født i 1929 i et øvre middelklassehjem i Trondheim, med en far som var arkitekt og rektor ved yrkesskolen og en mor som var ansatt i kommunen. Kunst og kultur var en sentral del av oppdragelsen. Moren var spesielt opptatt av kunst, og begge foreldre var stolte over Håkon Blekens tegnetalent som barn.

Bleken var yngst i søskenflokken, med en eldre søster og en storebror. Faren var streng, og det går spesielt hardt utover den eldste gutten, som skal oppdras som mann. Faren straffet ham og slo. Broren ble kastet i vannet for å lære å svømme. Denne atmosfæren preger barndommen sterkt. Bleken har senere sagt at barndommen og psykiske vanskeligheter har vært kilden til hans skapende virksomhet. Hans livslange følsomhet mot urett tok kanskje utgang i disse pregende barndomsår.

Krigen og holocaust

Som tenåring opplevde Bleken krigen og tysk okkupasjon i Trondheim. Faren ble sendt til konsentrasjonsleir i Lofjorden. Bleken var redd, men ville hjelpe faren. Da han stanset en tysk militærbil ble han slått hardt i ansiktet av offiseren og skjønte at han var maktløs. Senere forsvant en jødisk skolekamerat som ble deportert til Auschwitz.

Diktatur og jødeforfølgelse har vært sentrale tema for kunstneren. Bleken har sagt at holocaust står igjen for ham som en «ur-urett». I flere av hans kunstverk har han brukt et kjent foto av en jødisk gutt med hendene over hodet, foran en soldat med gevær, fra «Grossaktion» i gettoen i Warszawa. I utsmykningen av Vålerenga kirke blir bildet et symbol for Jesu lidelse.

Sykdom og medlidenhet

I 1956 falt Bleken og slo hodet. Hjernerystelsen gjorde ham syk og paralysert. Dette betydde ikke bare tre års avbrekk fra kunstneryrket og flere langvarige sykehusopphold, men kom til å prege resten av livet og kunsten hans. Han sa selv at sykdommen hjalp ham til å bli moden, og at han lærte seg medlidenhet.
Under rehabiliteringen kunne ikke Bleken lenger male med olje, men tegnet med kull. Rundt ti år senere hadde han sitt første gjennombrudd med sine kulltegningsserier, Fragmenter av et diktatur, Fragmenter av kjærlighet og Fragmenter av sannheten, som ble turnert i Oslo og flere norske byer.

Bibel, litteratur og nyheter

Blekens søken etter en overordnet moral finner ofte uttrykk i den kristne mytologien som befolker hans bilder. Men ikke bare det: Referansene hans strekker seg fra Bibelen, klassisk litteratur og teater helt til nyhetssaker. Hans kunstneriske metode bestod i å lete gjennom historie, litteratur og dagsaktuelle hendelser for å kombinere ofte forskjellige elementer i et bilde. Han eksperimenterte med collage-maleri-teknikker som makter å forene avisklipp, fotografier og religiøse og litterære myter med egne erindringer og eventyr. Ofte overmalte han fotocollager som han ordnet i et rutenett. Hans viktige og monumentale bilde Madonna tar av seg glorien i Nasjonalmuseets samling er et eksempel hvor han knytter kristen ikonografi til allmenne tilstander, representert gjennom foto av dagsaktuelle hendelser.

«Jeg burde ha malt færre dårlige bilder»

Håkon Bleken ble en av de mest kjente norske malere. Han har vært lite opptatt av den internasjonale utviklingen innen maleri, som for eksempel «diskursen» rundt abstrakt maleri. Derimot fornyet han det figurative maleriet i Norge i 1970-årene. Ved siden av maleri spenner hans register fra tegning, trykkgrafikk og fotocollage til store kirkeutsmykninger, især kirkevinduer, og helt til bokillustrasjoner. Han etterlater seg en enorm produksjon, men sa selv at han skulle ha begrenset seg: «Jeg burde ha malt færre dårlige bilder».