«Farveorgier (…) slængt hen i væggene». Dette var en av mange syrlige aviskarakteristikker under Thorvald Hellesens første – og siste – utstilling i Norge i 1919. Han stilte aldri ut i hjemlandet igjen, og ble etter hvert glemt.
Med denne retrospektive utstillingen settes Hellesens kunst, som fortsatt er ukjent for mange, på kartet. Den inneholder rundt 70 verk, primært maleri, men også gouacher, tegninger, couture og interiørdesign.
Etter å ha blitt hyllet som «en ny Munch» i Kristiania reiste Hellesen som 23-åring til Paris, der han ble boende resten av livet. Den franske hovedstaden var kunstens verdensmetropol, og tiltrakk seg kunstnere fra fjern og nær. I årene før første verdenskrig var byen preget av pompøs prakt, kultivert smak og avslappet moral. I atelierene og kafeene ble grunnlaget for de første avantgardebevegelsene i det 20. århundret lagt.
I Paris kom Hellesen inn i et miljø av kunstnere, kritikere og forfattere, og han ble nær venn av blant andre Constantin Brâncuși og Fernand Léger. Han definerte seg som kubist, og ble del av en bevegelse som kullkastet nesten alle etablerte ideer om hva kunst skulle være.
Som kunstner beveget han seg rastløst fra den ene kubistiske strategien til den andre. Straks han behersket kodene innenfor en strategi, forlot han den brått, bare for å gi seg i kast med en ny. Rundt 1920 fikk han endelig en viss anerkjennelse i Paris: «Blant kubistene er Hellesen en av de mest interessante, særlig fordi han synes å ha nådd frem til en avklaret estetikk hvor farge og form spiller sammen på systematisk vis», skrev den franske kunstneren Amédée Ozenfant.
41 år etter sin død ble Hellesen gjenoppdaget, og noen av maleriene hans ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet. Når Nasjonalmuseet nå åpner den første museumsutstillingen viet Hellesens kunst, skjer det hele 85 år etter kunstnerens bortgang.
«Thorvald Hellesen. Kubistisk pioner» følges av et omfattende formidlingsprogram, en filmserie på Cinemateket, og en rikt illustrert katalog.
Utstillingen støttes av Eckbos Legat.
