Introduksjon til verkene i utstillingen
I denne teksten gir kurator Andrea Kroksnes et innblikk i de ulike verkene som vises i utstillingen. Hun forteller om Anawana Halobas installasjoner som formidlere av tradisjonelle fortellerformer, samtidig som de refererer til samfunnsaktuelle temaer.
Utstillingen låner tittel fra «Jeg vil si deg noe», en videoinstallasjon der kunstneren nynner «This Land is Your Land», Woody Guthries ikoniske folkesang. Sangen, som ofte knyttes til frihet og opprør, blir her en stille, nesten meditativ handling – et spørsmål om hvem som hører til, hvem som eier landet, og hva identitet betyr.
Nynningen veves sammen med et uttrykk for skriving og sletting: Kunstneren skriver fraser fra en fiktiv samtale mellom med Federico García Lorca og Hannah Arendt på hendene, vasker dem av og skriver igjen. Denne gjentakende handlingen legemliggjør en syklus av skriving og sletting som gjenspeiler hvordan identiteter dannes, stilles spørsmål ved og endres over tid. Arendt var dypt skeptisk til tanken om nasjonalstaten, som hun så på som et system som ikke klarer å beskytte grunnleggende menneskerettigheter.
Kunstnerens nynning av den velkjente melodien bærer gjennom utstillingen og knyttes sammen med andre verk.
I «Begråtelser» , en videoinstallasjon fra 2008, slikker kunstneren opp saltkorn med tungen. Lyden av det knasende saltet treffer oss på et rått nesten instinktivt nivå, slik at seeropplevelsen blir fysisk. Salt er ladet med mening: Det finnes i kroppen og i tårene, det brukes til konservering, og det er et symbol på motstand.
En kraftfull historisk referanse er Mahatma Gandhis saltmarsj i 1930 – et sentralt uttrykk for ikke-voldelig motstand mot koloniherrenes saltskatt i Britisk India. Gandhi gikk nesten 400 kilometer til havet for å utvinne salt, og på den måten gjenerobret en viktig ressurs fra kolonimakten. Ekkoer fra denne motstanden kan oppleves i Halobas saltsteinsinstallasjon «Tett på» (2010–2016). Store saltkrystaller som henger fra taket, oppløses sakte, og vannet drypper ned i metallskåler og keramiske potter. Den forsterkede lyden blir som en metronom for tap og endring.
Sammenvevd med rytmen av det dryppende saltet hører vi stemmer snakke på det zambiske språket siluyana og på guaraní, som snakkes i flere søramerikanske land. Begge disse språkene står i fare for å dø ut. Siluyana er språket til kunstnerens mor og snakkes i Zambia og andre land langs Zambezi elven. Mange av de 70 språkene og dialektene i Zambia har slitt med å overleve fordi de koloniale utdanningssystemene fortrengte lokale tradisjoner. Halobas lydinstallasjoner gir plass til disse fortrengte stemmene og deres historier på en måte som tematiserer den underliggende jordpolitikken i landet.
I hennes nyeste installasjon, «På leting etter Mukamusaba – En ekperimentell opera», fungerer skulpturene som hovedpersoner. De er laget av tradisjonelle musikkinstrumenter og dagligdagse gjenstander: blant annet horn, boller, trommer og håndfettede kurver som er montert på typiske krakker dekket av okseskinn. Skulpturene gir rommet liv med sin visuelle og akustiske tilstedeværelse. Blant dem er en kalumbu, et tradisjonelt strengeinstrument med én enkelt metallstreng som er strukket over en trebue og festet til et flaskegresskar kalebass som gir gjenklang. Ved siden av det ser vi en mosi ni chika, en morterpinne som brukes i tilberedningen av mais eller ris. Selv om dette ikke er et musikkinstrument i formell forstand, blir morterens repeterende rytme et akkompagnement til kvinners felles sang, slik at hverdagsarbeidet blir til et kollektivt rytmisk ritual.
En høy stav i midten av rommet viser til Mukamusaba – et mytologisk kvinnelig åndevesen fra det sørlige Zambia. I muntlige tradisjoner er Mukamusaba forbundet med visdom, motstandskraft og nedarvet kunnskap. Hun forstås noen ganger som en endringens vokter, en feminin kraft som holder oppsyn med lokalsamfunnet. Staven blir mer enn et skulpturelt element og fungerer som en formidler av nedarvet energi og forankrer den sirkulære installasjonen i dype kosmologiske tradisjoner.
En skulptur babler med sin latekssnabel som klasker opp og ned, som et ekko av meningsløs politisk prat. Andre skulpturer synger eller snakker. Sammen skaper de et polyfonisk rom der stemme, materialer og erindring smelter sammen.
I en flerskjermsinstallasjon har Haloba samarbeidet med en gruppe sangere og dansere fra den sørlige provinsen i Zambia. De utfører en musikkprosesjon i chiyabilo-tradisjonen, som vanligvis praktiseres under viktige overgangsritualer, særlig i begravelser og ved minnehøytideligheter. De utfører en spesiell regional prosesjon som handler om en ødeleggende flom fra Zambezi-elven i 1930. En erindring om og sorg over de døde og fordrevne. I stedet for den opprinnelige teksten synger noen av sangerne kunstnerens egen libretto. Her tar Haloba opp aktuelle globale utfordringer, som krigene og konfliktene i Gaza, Ukraina, Kongo og Sudan. Hun presenterer flere perspektiver ved å gi de skulpturelle hovedpersonene forskjellige synspunkter. Dette kan forstås som en kollektiv form for opera, som søker å ta opp utslettelse av folk og kulturer. Disse tradisjonelle sorgritualene fungerer som metoder for arkivering av kollektiv historie. Det er en regenerativ praksis på den måten at det stadig legges til noe, og at det deles på nytt.
I likhet med klassisk italiensk opera, som lenge har hatt samfunnsbyggende og rensende elementer, har Zambias musikalske folketradisjoner på samme måte hatt en samlende og erindrende funksjon – både historisk og i dag. Disse tradisjonene, blant annet de som er referert til i Halobas verk, avslører hvordan musikk og ritualer kan skape felles rom for minner, sorg og motstandskraft.
Halobas arbeid inviterer oss til å lytte på nye måter, ikke bare med ørene, men til historien, til glemte språk og til historiene materialene kan fortelle. Kunsten hennes minner oss om å gi rom til det som forsvinner, og om å se for oss nye måter å være på som kan vokse ut av det som blir igjen.