Adrián Villar Rojas. The End of Imagination

I løpet av de siste to tiårene har Villar Rojas’ installasjoner «landet» i Buenos Aires, Yangji-ri, Kalba, Athen, Seto, Shanghai, Seoul, Vallée de Joux, Aspen og mange andre steder. Verkene absorberer hver gang stedets arkitektur, geologi, klima, dets institusjonelle metabolisme og politiske forhold.

Det som kommer til syne er ikke et kunstverk, men en økologi – en selvskapende organisme bestående av jord, fuktighet, temperaturskifter, digitale simuleringer, insekter, sopp, mose, kasserte gjenstander, menneskelig samarbeid og tid.

Disse installasjonene reiser ikke; de forplanter seg. De brytes ned på stedet, eller bare fragmenter overlever og gjenbrukes i senere verdener. Arkivet deres er spredt, ikke-kontinuerlig og grunnleggende ufullstendig. Det globale korpuset til disse praksisene eksisterer, men aldri som et panorama – kun som spredte, ikke-samordnede verdener som improviserer seg fram i ulike hastigheter.

Adrián Villar Rojas’ praksis kan forstås som en konstellasjon av John von Neumann-verdener: Som selvpromoterende og selvmodifiserende økosystemer som oppstår, utvikler seg og forsvinner igjen over hele planeten.

I likhet med de selvkopierende probene som astrobiologien teoretiserer om – maskiner som lander i et nytt miljø, absorberer dette miljøet, materialer og betingelser, og genererer et avvikende avkom – ankommer, muterer og utvikler Villar Rojas’ prosjekter seg til ny virkelighet.

Ingen av disse verdenene kan noensinne sees samlet. Intet menneske kan ha den fullstendige oversikten.