Gjennom tidene har begrepet «kopi» rommet langt mer enn en ren gjengivelse. Kunstnere gjenga ofte originalverk i andre medier – et maleri som ble til et kobberstikk, en skulptur som ble til en tegning. På den måten oppsto nye, selvstendige verk, som en omsorgsfull og profesjonelt utført bearbeidelse av originalen.
Kopiering var lenge en obligatorisk del av kunstutdannelsen. Før studenter fikk tegne etter en levende modell, måtte de kopiere etter andres verk, med et mål om å skape en troverdig gjengivelse. I Nasjonalgalleriets besøksprotokoll kan man se at både amatører og kjente kunstnere søkte om å få kopiere foran originalene i utstillingssalene.
Kunstnerne brukte originale kunstverk ikke bare som en øvelse, men for å gi motivet et personlig preg. Mange kunstnere investerte mye arbeid i å kopiere et verk også for å tilgjengeliggjøre dem, gjennom håndlagde kopier eller ved å bruke ulike teknikker for mangfoldiggjøring. For eksempel fant amatørkunstneren Emma Dahl en ny levevei ved å kopiere malerier etter at hun sluttet som profesjonell musiker.
Behovet for felles visuelle referanser og preferanser var like selvsagt på 1800-tallet som det er i dag. For dem som ikke hadde mulighet til å reise og oppleve originalene, ble gjengivelser i bøker, plansjer eller magasiner en døråpner til kunstverden. På den måten er kopier en sentral del av kunsthistorien fordi de ble gjengitt og delt.
I utstillingen får du se verk som sjelden eller aldri før har blitt vist, blant annet hvordan kunstnere som Ludvig Karsten, Hans Heyerdal og H.J.F. Berg kopierte renessansens og barokkens mestere. Du får også et innblikk i hvordan 1800-tallets kunstnere kopierte andre kunstverk, og hvordan kopiering for noen ble starten på en ny karriere.
