Den kunstneriske plakat

Theophile-Alexandre Steinlen, «På La Bodiniere, utstilling av tegninger og malerier av T.A. Steinlen» (utsnitt), 1984.
Foto: Nasjonalmuseet / Andreas Harvik

En plakatfeber spredte seg rundt i Europa og USA på slutten av 1800-tallet.  Plakatkunsten representerte både massekultur og avantgarde, konsum og kunst.

Tekst av Bente Solbakken, seniorkurator

Det startet i Paris, hvor bulevardene ble fargesprakende dekorert med reklame for alskens moderne produkter og forlystelser. Meterhøye litograferte plakater endret det urbane landskapet til noe som ofte ble  «gatens museum». Plakatene var utformet av kunstnere, og ble oppfattet som kunst, selv om de var laget for å reklamere. 

Jules Chéret, «Papier à Cigarettes Job», 1889.Foto: Nasjonalmuseet / Børre Høstland / Annar Bjørgli

Plakatens konge

Den kunstneriske plakaten var nesten alltid et fargelitografi. Jules Chéret (1836–1932), i Frankrike kjent som le roi de l'affiche (plakatens konge), har æren for å utvikle reklameplakater til kunst.

Den grafiske teknikken litografi ble funnet opp helt på slutten av 1700-tallet, og i løpet av de neste hundre årene revolusjonerte dette nye mediet reproduksjon og spredning av bilder. Teknikken var både billigere og enklere enn kobberstikk og radering, som tidligere hadde vært de vanligste metodene for bildemangfoldiggjøring. For kunstnere innebar litografiet at de kunne tegne direkte på litografisteinen – senere også på metallplater – uten mellomleddet gravør. Fra midten av 1800-tallet ble også fargelitografiet vanligere, et gjennombrudd som gjorde fargebilder til et massemedium, ikke håndkolorerte luksusprodukter. Dette var noe nytt og skakende. Chéret utviklet et formspråk skreddersydd for både teknikken og reklamebruk – ganske flatt, med enkle former, tydelige linjer og sterke, men få farger. I løpet av 1890-tallet var en sverm av kunstnere i gang med å lage plakater i denne tradisjonen.  

Plakatkunstnere

Det var mange grunner til at det var attraktivt for unge kunstnere å jobbe med plakater. De var ganske billige å produsere, var ment å være kortlivede og laget for gaterommet, og derfor var det noe frigjørende uhøytidelig ved plakaten som ga rom for eksperimenter.

Plakatene var også en god markedsføring, ikke bare av varer, men for kunstnerne selv, der de hang rundt i byen som på en en alltid åpen, alltid gratis utstilling. De fleste plakatene, også de for hverdagslige husholdningsprodukter, har en iøyenfallende signatur, nesten like lett å oppfatte som selve salgsvaren. Oppmerksomhet var altså en god grunn til at kunstnere var villige til å lage reklameplakater, men det var også attraktivt med betalte oppdrag.  

En virkelig god plakat kunne gjøre en kunstner berømt over natten. Aubrey Beardsleys plakat for Avenue Theater hvor en kvinnefigur er delvis skjult av et transparent, prikkete forheng, var både kontroversiell og sensasjonell. Den ble et samleobjekt med det samme. Nasjonalmuseets versjon er avant la lettre, altså bare selve bildet med en tom hvit ramme hvor informasjon om forestillingen ellers ville stått.  

Aubrey Vincent Beardsley, «Avenue Theatre», 1894.© Beardsley, Aubrey VincentFoto: Nasjonalmuseet / Andreas Harvik

Teaterplakater 

I dag er mange av de mest kjente plakatene fra 1890-tallet knyttet til scenen. Ofte var det artistene selv som bestilte plakater fra kunstnerne, som i Cherets plakater av den amerikanske superstjernen Loïe Fuller. Hun utviklet en serpentindans, med et kostyme av flerfoldige meter hvit silke.

Fuller skapte et helt nytt uttrykk, med farget elektrisk lys sett gjennom kjolestoffets bølgende, virvlende bevegelser. 

På en forestilling i Folies Bergere i Paris i 1893 tok hun serpentindansen til nye høyder. Jules Chéret laget en plakat til forestillingen som ble trykket i fire versjoner med ulike farger, og sammen gir de et inntrykk av hvordan lyset på scenen forandret fargene på kjolen og danseren. Disse plakatene er blant de mest berømte Cheret laget.  

Plakater som samleobjekt

Publikum likte de nye reklameplakatene, så mye at de begynte å samle på dem. Det var ikke uvanlig at overivrige samlere rammet av plakatfeber forsøkte skrelle spesielt attråverdige plakater av veggene, eller enda bedre – få tak i dem før de i det hele tatt var limt opp. Bare i Paris var det på 1890-tallet over 1000 personer som samlet plakater.

En ny nisje i kunstmarkedet åpnet seg, og gallerister gjorde avtaler med trykkeriene om ekstraopplag til videresalg.  
 
De nye plakatkunstgalleriene bestilte plakater for å promotere seg selv, som igjen ble samlingsobjekter. 

Den nye kvinnen

Motivene på plakatgallerienes plakater viste ofte kvinner i en ny rolle: som kunstsamlere og kunstkjennere. Kvinnefrigjøringen ga middelklassekvinner mulighet til selvstendighet, egen inntekt og altså til å være kunstkjenner – en rolle som (i alle fall som kunstnerisk motiv) tidligere hadde vært forbeholdt menn.

En særegen motivgruppe viser den nye, moderne, frigjorte middelklassekvinnen som samler på plakater. En annen viser henne som syklist. Sykkelen ble et massefenomen på 1890-tallet da det endelig kom modeller som var nokså stødige og trygge i bruk.  En lav ramme tillot damer å sykle med kjole – eller om de var dristige på kanten til det skandaløse – bukseskjørt.  

Utstilling i Kristiania 

Flertallet av damene i plakatenes verden var likevel mer dekorative objekter enn handlende subjekter. Det var også tilfelle da fenomenet kom til Norge. I 1897 arrangerte Kunstindustrimuseet i en svær utstilling med nærmere 300 plakater fra Belgia, Danmark, England, Frankrike, Italia, Sverige, Tyskland, Østerrike og USA.

 

Ukebladet Urd, som i utgangspunktet var begeistret for plakatutstillingen, syntes det måtte være grenser:

«En alt for stor plads indtager dog efter vor Mening de banale, flotte Kvindeskikkelser, som man nu har seet saa mange af, at de begynder at virke noksaa kjedelig. Den indbyrdes Lighed mellem dem er ogsaa saa stor, at man har vanskelig for at tænke sig, at de kan tiltrække sig en Opmerksomhed, som står i forhold til deres Dimensioner og sterke Farver.» 
 
Urd hadde rett i at det ble mange gjentagende, lignende kvinneskikkelser, særlig gjennom de mange plakatene av selve kongen Chéret som nærmest hadde utviklet sin egen type kvinner, tilsynelatende like fra den ene reklamen til den andre.  

Selv om det ikke var tvil om at de fleste utstilte plakatene var reklameobjekter, så ble de omtalt som «kunstneriske plakater» i kritikkene. Morgenbladet påpekte hvordan moderne reklame hadde tatt kunsten til hjelp. 

Aftenposten mente man kunne avlese nasjonalkarakteren i de ulike lands avdelinger. De franske plakatene var en vrimmel av teatre og skuespillere, sangere og dansere, som ga et rikt bilde av forlystelsene Paris hadde å by på, og «hvis modne Frugt er det intense Virkelighedspræg, der giver deres Billeder verdien av sande Livsskildringer.» 

Det var ingen norske plakater med. I katalogen konstateres at det i Norge bare helt unntagelsesvis hadde «frembragt nogen Plakat med kunstneriske Egenskaber og bevidst Stræben mod bestemte Maal». Kanskje var det derfor denne plakatutstillingen ikke fikk noen egen plakat.
 
Utstillingsplakater var en stor del av den internasjonale plakatfeberen. Selv om plakatkunst ikke var særlig utbredt i Norge i 1897, så finnes det noen eksempler. Andreas Bloch (1860–1917) lagde de første plakatene til Høstutstillingen. I 1886 ble utstillingen vist i Nasjonalgalleriet, og på plakaten har Bloch tegnet en scene fra trappehallen.

Med den store gipsen av Michelangelos Moses i bakgrunnen ser vi maleren Frits Thaulow stå rakrygget og sigarrøykende i trappa og se etter funksjonæren som haster opp med et innlevert bilde. Thaulow var forresten er ivrig plakatsamler og dessuten venn av av danseren Loïe Fuller. 

 

Andreas Block, «Den 3die Årlige Kunstudstilling 1886», 1886.Foto: Nasjonalmuseet / Andreas Harvik

Ellers var utstillingsplakater en stor sjanger i perioden, og ironisk nok var de også et stort innslag i denne utstillingen som selv ikke hadde egen plakat.  

Den febrile interessen for «kunstneriske plakater» dabbet av utover 1900-tallet. Kunstindustrimuseets fantastiske samling med internasjonale plakater fra 1890-tallet ble pakket bort og nesten glemt i en hundre års tid. 

 

Se plakatene i Nasjonalmuseets kafé

I kafeen i Nasjonalmuseets 1. etasje er flotte kopier av noen av plakatene som vises her hengt opp på veggene. 

Ta en pause i besøket og nyt et måltid i selskap med plakatkunstnerne. 

 

Litteraturliste

Grosch, Henrik. Katalog over Kunstindustrimuseets plakatsamling. 1897.
Iskin, Ruth E. The Poster: Art, Advertising, and Collecting, 1860s–1900s. Dartmouth College Press, 2014.
Sjåstad, Øystein. «‘Problemet' Thaulow» i Frits Thaulow, redigert av Sjåstad og Håndlykken. Vigmostad & Bjørke, 2025.
Veiteberg, Jorunn. «Det moderne maleri er plakat» Ein historisk studie av norske bildeplakatar 1898–1945. Universitetet i Bergen, 2000.