Døden er et smykke
Kunne du tenke deg at en del av deg blir til et smykke slik at dine kjære kan minnes deg og bære en del av deg på kroppen når du dør?
På 1800-tallet var det vanlig å lage smykker av hår. Håret kom fra familiemedlemmer eller andre man var glad i. Håret ble sirlig brodert, flettet eller bevart som hoveddelen av eller detaljer i smykker, medaljonger og broderier.
Hårsmykker forbindes ofte med sorg og sørgekulten på 1800-tallet. I sørgeperioder var det forventet at man ikke brukte blanke materialer. Dette gjaldt særlig kvinner. Derfor var sørgeklær ofte laget av matt ull og krepp, og smykkene av materialer som kullstein, jern og flettet hår.
Kjærlighet, vennskap og savn
Skikken med å lage smykker med hår kan spores helt tilbake til 1600-tallet. Men smykker laget av menneskehår har en større betydning enn kun døden.
Smykkene var også tegn på kjærlighet og intimitet. I en tankebok, en slags byprotokoll, fra Vadstena i Sverige ble det allerede i 1592 skrevet at «armband och ringar av hår förökar kärleken».
I forlengelse av dette er det rørende å undersøke flere av gjenstandene med menneskehår i Nasjonalmuseets samling.
Rundt 1880 broderte Elise Marie Solem en nålepute med hår fra seg selv og fra barna. Johanne Olsen Kobberdal fikk en forlovelsesring av gull og flettet hår på 1840-tallet. Flere ting er også merket med påskrifter som antyder intimitet heller enn sorg, som en gullnål med ordet «Venskab» og en mappe med hårsmykker fra 1809 med ordene «Et Kjerligt Minde» brodert på.
Hadde du nok penger kunne du i likhet med å ansette en portrettmaler, ansette en hårkunstner. Hårkunstnere i Norge var som regel kvinner og mange kom fra Sverige.
De kaltes for «hårkullar» og var som regel enslige, unge kvinner som reiste rundt og laget smykker og hårarbeider med hår fra oppdragsgiverne selv. Påfallende mange av disse kvinnene kom fra Våmhus i Dalarna. Her forsøker man fortsatt å bevare disse kunnskapene lokalt ved at jenter lærer hårfletteteknikker på barneskolen.
Glem meg ei
En rekke medaljonger har en hårlokk eller deler av hår på baksiden. Man kan anta at håret stammer fra den avbildede, men det kan ikke vites med sikkerhet.
En hårlokk kunne også bæres inni en medaljong som kunne åpnes for fysisk kontakt med håret, eller håret kunne legges bak monogrammer. Helene Cathrine Büchlers medaljonger med initialer av far, stefar og bror, satt mot hårarbeide, er slående i så måte. Far er i tillegg omgitt av forglemmegei, for han var allerede død. Denne er en del av Monsengarnityret.
Kurator Geir Haraldseth forteller om noen hårarbeider fra Nasjonalmuseets samling. Video: Nasjonalmuseet / Hacienda.
I en gullmedaljong fra tidlig 1800-tall ser vi også en forglemmegei. På 1700- og tidlig 1800-tall var dette et vanlig symbol for savn, minne og kjærlighet.
Hårbroderier
Hår har også vært et helt vanlig materiale å brodere med. I Heinrich Groschs broderibok fra 1794 oppgir han blant annet at:
«Man broderer paa mange Slags Maader og med forskiellige Værktöier; med raae og tvunden Silke, med Haar og med Guld og Sölv. (...) Haar kan ligeledes bruges til eenfarvede Broderier, og naar man först, ved at toe dem i lunkent Sæbevand, har renset dem fra al Fedme, og siden har lagt dem i Brændeviin i 24 Timer, saa tabe de deres Skiörhed, og man kan endog sye Kiædesting med samme».
Eksempler på hårbroderier
Hårsmykker i Nasjonalmuseet
I Nasjonalmuseet finner du hårsmykker utstilt i rom 10 i samlingspresentasjonen.
I utstillingen «Ikke vær redd. En utstilling om døden» kan du fram til 6. september 2026 se fire hårsmykker og et hårarbeid fra 1800-tallet. Smykkene er utstilt sammen med omtrent hundre andre kunstverk og objekter fra Nasjonalmuseets samling. Sammen skaper de nye fortellinger om døden, på tvers av epoker og uttrykk.
Se alle hårsmykker fra 1800-tallet som er utstilt i samlingspresentasjonen, her.
Se alle hårsmykker fra 1800-tallet i samlingen, her.
Utforsk Nasjonalmuseets samling i sin helhet
Hvorfor hår?
På 1800-tallet ble det å jobbe med hår ansett som mer renslig enn å jobbe med mange andre materialer.
Ifølge akademiker Deborah Lutz henger framveksten av hårsmykketradisjonen sammen med avviklingen av katolske klostre etter reformasjonen i 1537. Mange religiøse relikvier laget av ulike deler av menneskekroppen forsvant med klostrene samtidig som en protestantisk kristendom og et gradvis mer sekulært samfunn førte til at mer «personlig hellige» gjenstander ala smykker med hår fra dem man holdt kjær, ble viktigere.
Hår har mange parallelle historier når det ble brukt i håndverk: kjærlighet, savn, minner og beskyttelse. Håret er en av ytterst få deler av menneskekroppen som ikke går i oppløsning etter døden, og er sånn sett kanskje det mest naturlige å bevare. Men praksisen med å bruke menneskehår i håndverk skal ikke utelukkende knyttes opp til døden. Antakelig er kjærlighet et enda større tema. Kjærligheten får også en ekstra overtone i døden.
Tradisjonen med hårsmykker ble i sin tid gradvis erstattet av fotografier, både «post mortem» og av mennesker i levende live. I dag minnes vi fortsatt de døde gjennom fotografier. Noen minnes sine kjære ved å lytte til opptak av deres stemme, som i TV-serien Pørni. Enkelte fortsetter til og med dialogen med en avdøds stemme ved hjelp av kunstig intelligens. Noen velger fortsatt å gjøre sine kjære om til smykker, ved å bruke kremeringsasken i utformingen av diamanter.
Kilder
- https://www.totzover.nl/english/top-13-collection/hairwork-english/
- https://snl.no/hårarbeid
- Vibeke Maria og Andreas Viestad, Dødeboka, 2021/2022
- Deborah Lutz, The Dead Still Among Us: Victorian Secular Relics, Hair Jewelry, and Death Culture, 2010
- Heinrich August Grosch, Haandbog til Brodering og Tegning, 1794
