Arne Korsmo og danske Jørn Utzon møttes i Sverige under andre verdenskrig og samarbeidet om flere prosjekter. Denne monokrome konseptmodellen viser forslag til boliger for den nye drabantbyen som skulle reises på skog- og jordbruksarealer sørøst i Oslo. Svungne fireetasjes blokker følger terrengets koter og danner et gigantisk indre gårdsrom. Tilhørende tegninger antyder et modulbyggeri der fasadene mot gården dekkes av jevnt fordelte vindusåpninger, og en komposisjon av utenpåliggende svalganger. Et generelt rutenett åpner blokkene mot utsikten. Mens Østensjøbyens realiserte enkeltblokker ligger spredd i terrenget, introduserte Korsmo og Utzon et større bofellesskap med en tydelig gestaltning mot det åpne landskapsrommet. Det var antakelig et altfor radikalt grep – juryen ignorerte prosjektet.
To år forut for konkurransen etablerte Korsmo PAGON, den norske CIAM-gruppen hvor også Utzon var medlem. PAGON arbeidet for å videreutvikle den internasjonale modernismen. Konkurranseutkastet bærer spesielt den nye romoppfatningen med seg. Industrielt produserte kjempeblokker skulle riktignok bidra til å løse det store boligbehovet, men prosjektets største kvaliteter ligger i gjennomlyste leiligheter over to etasjer, som ville gitt hver beboer fenomenale lys- og utsiktsforhold. Anleggets figur, arkitektenes intenderte bomilieu og hensynet til stedets topografi reflekterer tidens modernismekritiske diskusjoner, slik de kom til uttrykk i CIAM-konferansene fra og med 1947.
