I 1928 var rekkehus en relativt ny bygningstype. I dette tilfellet har arkitekten utnyttet den langstrakte tomten og lagt boligene på rad nedover en slak bakke. Enhetene er skråstilt i forhold til gatelivet. Hvert inngangsparti er framspringende i toetasjes karnapper, og lave murer avgrenser private uterom mot gaten. Anlegget oppnår på denne måten villakvaliteter i en urban kontekst.
Fasadene er enhetlig utformet, med symmetriske inngangs- og midtpartier og kvadratiske vinduer. Bygningene har valmtak. Selv om hovedformene er enkle, bidrar skråstillingen til en avansert komposisjon, som man også kan lese av den relativt kompliserte takplanen. Proporsjonene er utpreget harmoniske og rolige, og hele husrekken synes uvanlig vellykket med hensyn til hvordan volumene er fordelt og satt sammen.
Nicolai Beer var en framstående arkitekt i mellomkrigstiden. Han hadde drevet sin egen praksis siden 1914 og var godt orientert om tidens strømninger. Dette boligkomplekset er utført i tidens rådende stilart, den såkalte 20-tallsklassisismen, som Beer allerede hadde vist at han mestret til fulle, blant annet med 1. premie i konkurransen om Blindern studenthjem.
I tillegg til den gode komposisjonen, kjennetegnes disse husene av en nøye uttenkt fargebruk. Vis-à-vis Professor Dahls gt. 24 C–K tegnet Beer i 1930 de fire enhetene i Industrigata 15 A–D, som gir gjennomført funksjonalistisk form til rekkehustypen. Interessant nok benyttet han her det samme rytmiske komposisjonsprinsippet og en helt parallell fargepalett.
