Japansk lykt

En ung hvitkledd kvinne sitter rolig tilbakelent i en døråpning, med ansiktet vendt fra oss. Hun synes fordypet i utsikten mot det månebelyste landskapet foran seg. Sjøen ligger blikkstille i tussmørket. Det er sommer, natthimmelen er blå og trærne frodige. Over kvinnen henger en tent orientalsk papirlykt. Plassert høyt mot himmelen bak, kan den minne om en underlig måne. Lykten speiler seg i dørens blanke karm og glass. Gyllengul og oransje skaper den et varmt, stemningfullt lys i skumringen.

Motivet, som er utført med pastellkritt, har et følsomt lyrisk uttrykk. Vi fornemmer en stemning av gåtefull lengsel. Atmosfærens drømmeaktige preg forsterkes av trærnes utviskede omriss, og de fremmedartete trestammene som står så eiendommelig smale og ranke i forgrunnen.

Med dette verket bidro Oda Krohg til innledningen av nyromantikken i Norge på slutten av 1880-tallet. Innenfor denne stilretningen vendte man seg vekk fra realismens mer gjennomførte nøkternt registrerende skildring av virkeligheten. I stedet vektla man symbolikk og romantiske emner. Et sentralt motiv var de lyse, nordiske sommernettene. Bildet bærer også preg av en inspirasjon fra japansk kunst som ofte var å se i tidens vestlige kunst, med motivavskjæring og et sobert uttrykk.

Oda Krohg var, sammen med sin mann Christian Krohg, en viktig skikkelse i den motkulturelle bevegelsen kjent som Kristianiabohemen i 1880–90-årene. Hun etterlot seg en rekke originale og velkjente verk som i dag har en viktig rolle i norsk kunsthistorie.