Vinter ved Sognefjorden

Etter Italia-reisen slo Johan Christian Dahl seg ned i Dresden for godt. I årene som fulgte, malte han en rekke mer eller mindre fantasipregete fremstillinger av norske landskaper, en sjanger som han hadde hatt suksess med også i København. Skiftet i Dahls oppfatning av det norske landskapet kom i 1826. Da foretok han sin første studiereise i Norge, fra Christiania gjennom Telemark og over Hardangervidda til Vestlandet. For første gang som moden kunstner fikk han se det sørnorske landskapet i hele dets mangfold.

Vinter ved Sognefjorden ble utført året etter. Bildet viser utsikten fra Nornes mot Fimreite på den andre siden av fjorden. Som åsted for slaget om kongemakten i 1184 hadde Fimreite en spesiell plass i den nasjonale oppvåkningen, mens de mektige bautasteinene på Nornes vitnet om en heroisk fortid.

Komposisjonen bygger på en tegning som Dahl utførte på stedet, men den er blitt mer konsentrert. Fjellene er gjort brattere, og bautasteinen i forgrunnen utgjør en markant vertikal mot vannspeilet og skrålinjene i forgrunnen. Steinen spiller en sentral rolle også som stemningsbærende element. Det samme gjør snøen, som gir assosiasjoner til fortid og død, mens skinnet fra morgensolen på toppen av bautasteinen er blitt tolket som et forhåpningens lysskjær. Denne foreningen av en formal og en innholdsmessig funksjon har bildet til felles med Caspar David Friedrichs symbollandskaper. Men Dahls fremstilling utgjør først og fremst en hyllest til den storslagne norske naturen og nasjonens stolte historie.