Ved midten av det 5. århundre f.Kr. utviklet den greske billedhuggeren Polykleitos sin berømte formstandard. Formålet var å finne idealmålet for de menneskelige proporsjonene og vise harmonien mellom kropp og ånd. Denne standarden markerer et høydepunkt i den klassiske greske kunsten.
Polykleitos’ skulpturer er gjerne framstilt i stillingen som betegnes kontrapost. Kroppens vekt ligger på ett ben, og de forskyvningene som skapes, forplanter seg gjennom hele kroppen. Hodet vi her ser er kun et fragment, men likevel er kroppens dynamikk synlig i hodets helning og overgangen til halsen på venstre side. Polykleitos arbeidet i hovedsak i bronse, noe også de skarpt avtegnete linjene rundt munnen og øynene er tydelige tegn på. Hans skulpturer ble svært populære og ofte kopiert. Hodet i Nasjonalmuseets samling er en romersk kopi i marmor fra det første århundre e.Kr., og har nok vært del av en fullstendig statue. Hårets utforming ut fra kronen er særpreget med sine kloliknende former, et kjennetegn for Polykleitos’ skulpturer forestillende den greske guden Hermes. Selv om det er bevart mange kopier av Polykleitos’ Hermes, er det likevel ikke sikkert at dette hodet er en kopi av den. Det kan også være kopi etter en framstilling av sagnhelten Akilles.
Polykleitos’ idealfigur skulle ut fra hans formstandard fremstå som ungdommelig, men likevel ikke for ung. Til tross for det idealiserte ansiktet som Nasjonalmuseets hodefragment viser, signaliserer de sammentrukne øyenbrynene og det rolige uttrykket at det ikke er en yngling som er avbildet.
