Forskyvninger av jorden og månen på en akse

I 1968 laget Merz sin første iglo-installasjon, som siden ble et ledemotiv i hans oeuvre. Bakgrunnen var kunstnerens ønske om å skape en gjenstand som var løsrevet både fra veggen og fra skulptur i tradisjonell forstand. Resultatet ble en iglo formet som en halvkule, som hviler på gulvet og danner sitt eget rom. For Merz er dette den «ideelle organiske formen …, både en verden og et lite hus … en syntese, et komplekst bilde.» Utformet i utallige varianter opp gjennom årene, i et vidt spekter av ulike materialer, er disse igloene forgjengelige, som nomadenes. I motsetning til deres, gir imidlertid Merz’ igloer verken ly eller beskyttelse, satt sammen som de ofte er av glass, stein, kvist, leire og skarpe metaller. De refererer til et arketypisk bosted, og er samtidig et symbol for det metafysiske rom, himmelens kuppel og universet.

Merz assosierte gjerne kunstneren med nomaden som alltid er i bevegelse, følte seg hjemme overalt og knyttet både til naturen og til kulturen. Igloen ble den metafysiske formen som rommet Merz’ tro på kunst som noe forgjengelig og skiftende, og samtidig ubønnhørlig bundet til jorden og til omgivelsene. Kunstverket så han som et oppholdssted, som kunstnerens bolig. Igloen ble hans habitat.

Tekst: Karin Hellandsjø