Elvestryk, Velino

Den unge Camille Corots treårige studietur til Italia 1825–28 fikk avgjørende betydning for hans utvikling som landskapsmaler. I Roma kom han i kontakt med et internasjonalt kunstmiljø der man dyrket det umiddelbare studiet av naturen. Mens tidligere generasjoner gjerne støttet seg til notater i blyant og penn, ønsket man nå å fange landskapets former i olje. I raskt nedtegnete studier søkte man det bevegelige og foranderlige i naturen, i lyset og atmosfæren og i det rennende vannets stadige skiftninger.

Etter først å ha arbeidet i Roma og på campagnaen dro Corot sommeren 1826 nordover mot Umbria, hvor han blant annet gjorde studier av den berømteCascata delle Marmore ved Terni. Området var et ”must” for enhver landskapsmaler på den tiden. Jacob Munch hadde malt der allerede i 1812 og Johan Christian Dahl hadde studert fossen på sin Italiareise i begynnelsen av 1820-årene. Corot dro også opp på oversiden av fossen og fulgte elven et stykke vestover. Her flommet Velino frådende og vannrik ut av innsjøen Papigno på sin vei mot ”Marmorfallene”.

Camille Corot beholdt gjerne sine studier selv. Rett før sin død solgte han Le Velino á la sortie du lac Papigno til ingeniøren Henri Rouart (1833–1912), som også hadde vært Corots elev. Rouart var en pasjonert kunstsamler og hadde blant annet ervervet nærmere 50 av sin gamle lærers malerier. Etter Rouarts død var Elvestryk, Velino i diverse privatsamlinger før den lille naturstudien ble ervervet av Nasjonalmuseet.