Nautiluspokal

Nasjonalmuseets nautiluspokal er en av de mest praktfulle i sitt slag. Skaperen, tyske Mathaeus Wallbaum, var en av senrenessansens (1550–1620) mest berømte gullsmeder.

Skjellene er fra en type blekksprut i Stillehavet som var ettertraktet blant såkalte kuriosasamlere. Fra midten av 1500-tallet ble skjellene montert i sølv og gull, som her. Konkyliens vakre form og glans inspirerte Wallbaum til å velge Venus' fødsel som hovedmotiv. Dette motivet, hvor kjærlighetsgudinnen Venus blir født av havet og skylles i land i et skjell, var velkjent og mye brukt i antikkens og renessansens kunst.

Nautilus-skjellet bæres oppe av en Triton (havmann) som hviler på en rund fotplate med relieffer av havguder og havhester. Selve skjellet er innfattet i et løvverk med en satyrfigur i fronten og nereider (havnymfer), krabber og skilpadder med små skjell hengende fra munnen. Kronende på lokket står Venus på tidshjulet og en klode med vinger, som igjen er plassert på en skilpadde – symbolet på et langt liv. Bak Venus sitter en putto (liten gutt) på en stor fisk som holder en skjegget mann i gapet. Antagelig skal dette forestille Jonas i hvalfiskens buk, en bibelsk fortelling som symboliserer den guddommelige kjærligheten. Foran Venus sitter Amor– som er klar til å skyte sine piler. Dette representerer den fysiske kjærligheten.

Wallbaum har her fremstilt et av favorittmotivene i nyplatonismen (filosofisk retning i senantikken som fokuserer på Platons lære): Kjærlighetens seier over materien og tiden (Venus), supplert med en allegori på den guddommelige (platoniske) og den fysiske kjærligheten. Den frie bevegelsen i skulpturene og plastisiteten i ornamentene reflekterer senrenessansens ånd og bekrefter Mathaeus Wallbaums ledende plass i gullsmedkunsten. Wallbaum er også kjent for blant annet Christian IV's sølvalter i København.