Snøreliv eller korsett?

En vanlig misforståelse er at vi omtaler alt med snøring og spiler som korsetter. I historisk bekledningssammenheng skiller man faktisk mellom snøreliv og korsetter. Snøreliv er korsettvarianter fra ca. 1500–1800 som er V-formede og løfter bysten. Snørelivene har, som navnet indikerer, som hovedregel alltid snøring. Mange vil kjenne igjen elementer fra det dekorative snørelivet fra enkelte bunader som en del av draktens overdel.

Korsettet derimot tilhører perioden ca. 1800–1920 og former torso i en timeglassfigur. Korsettet har snøring i rygg og metallhekter i front, eller bare metallhekter. Hvalbarder, en kam-lignende substans i en hvals munn, var et populært, men svært eksklusivt materiale brukt til å stive av snørelivkorsetter. Tre, enkelte typer robust strå, metall og senere stål var alternativer til de kostbare hvalbeins-spilene. Det var tøft fysisk arbeid å være snøreliv- eller korsettmaker, og derfor var dette et yrke som tradisjonelt sett ble ivaretatt av menn, selv om kvinner senere skulle få mer innflytelse på både utforming, salg og produksjon av korsetter og undertøy – såkalt «trikotasje».

Korsettet som er røntgenfotografert i Nasjonalmuseet, er datert til mellom 1740- og 1780, er av engelsk opprinnelse og er teknisk sett et snøreliv.

Både snøreliv og korsetter endrer seg gradvis i takt med moten, og derfor er det stor forskjell på eksempelvis et kort korsett som snører midjen inn i omfattende krinolinekjoler fra 1860-tallet og hoftelange tidlige 1900-tallskorsetter som tvinger kroppen inn i en lang s-kurveform.

Korsettene i Nasjonalmuseets samling er ikke blitt aktivt samlet, men har fulgt med andre donasjoner og innkjøp av klesdrakter. De er heller aldri blitt utstilt i seg selv, både på grunn av manglende kontekst og fordi man ikke bruker de faktiske historiske korsettene når man stiller ut periodedrakter. Det eneste korsettet som har vært utstilt i Nasjonalmuseet siden åpningen i 2022, er Ove Harder Finseths moderne prakteksemplar på tekstil- og broderikunst, med sterk inspirasjon fra 1700-tallets snøreliv.

En tidsreise i silke

Røntgenfotografering av historiske plagg og objekter, åpenbarer detaljer som tidligere har vært usynlige. Med såpass strukturerte plagg som snøreliv og korsetter, er det ekstra interessant å se nærmere på hvilke hemmeligheter de har båret på gjennom århundrene. Denne formen for visuell analyse kan bidra til å utvide vår forståelse for plagget eller bekrefte mistanker om hvordan det er blitt konstruert eller brukt i sin samtid. Røntgenfotografering kan avsløre skjulte sømmer, spiler og broderier, men også gjøre det enklere å datere et plagg mer presist.

Blant korsettene fra samlingen som er røntgenfotografert finner vi et gult silkesnøreliv fra ca. 1740–1780 i silke. Her kunne man ane en liten lomme på innsiden foran på korsettet, som vi ikke visste hvor dypt går eller hvordan er konstruert, kun ved hjelp av utvendig undersøkelse.

Med røntgen kan man også avsløre spor etter bruk; flekker, skader eller reparasjoner, som kan fortelle oss mer om plaggets- og eierens levde liv. I korsettenes tilfelle er det spesielt relevant, fordi kvinners historiske liv i mindre grad er dokumentert i detalj. Snørelivet er om noe et plagg som har en direkte forbindelse med bærerens kropp, og ved hjelp av moderne teknologi kan vi lese eierens historie gjennom plagget. Snørelivet danner et så intimt forhold med kroppen det tilhører, at avtrykket fra bærerens kropp er intakt og former plagget selv etter flere hundre år. På mange måter fungerer røntgenfotograferingen som en slags tidsreise i silke, som gjør skjulte detaljer fra fortiden håndgripelige igjen. 

Et konkret legeme vekkes til live når snørelivet henges opp i usynlige fiskesnører i røntgenapparatet, og helt av seg selv inntar sin forhenværende eiers fysiske form. Hvalbardene var sterke, men fleksible, og formet seg etter bærerens kropp over tid. Plaggets etymologiske opprinnelse som «kropp» blir hermed bokstavelig, og skaper en nærmest gjenferdsaktig tilstedeværelse i rommet. En flere hundre år gammel skikkelse tar form allerede før bildene er tatt og maner fram en kropp som for lengst er tapt til tiden. Vi begynner å trenge gjennom lagene av søm og silke.

Det er også viktig å huske på at det ikke bare var stillesittende aristokrater som ble snørt inn i snøreliv og korsetter. Kvinner fra alle samfunnslag hadde en versjon av den gitte periodes snørevidunder. Kvinner som var tjenestefolk og en rekke andre funksjoner i samfunnet som utførte hardt fysisk arbeid – utførte altså dette i snøreliv og korsetter. Billigere alternativer til dyre hvalbarder, som sterkt, men fleksibelt strå, kunne brukes til å stive av korsettene. På 1700-tallet kunne mer beskjedne snøreliv være uten begrensende skulderstropper. Med den industrielle revolusjon på 1800-tallet, ble selv mer dekorative korsetter billigere å produsere og dermed langt mer allment tilgjengelig.

Mot slutten av 1800-tallet blir det omsider mer vanlig for kvinner å delta aktivt i sport og aktiviteter, som sykling og tennis, som krever litt mer bevegelsesfrihet enn de aller mest rigide korsettene. Derfor ble det utviklet egne sommer- og sportskorsetter, som var mer fleksible og av stoffer som var mer luftige. Dette finner du et utmerket eksempel på i Nasjonalmuseets samling.

En vanlig antakelse om hvorfor kvinner valgte å snøre seg inn i noe som var så tilsynelatende usunt, er at menn og kapitalistiske strukturer presset dem inn i stramme korsetter og snøreliv. Denne ideen holder heller ikke vann. Mange av de mest høylytte korsett-kritikerne var faktisk menn, og snørelivet eksisterte allerede forut for den utbredte ideen om kapitalisme. Men mye tyder på at organer faktisk kunne flytte seg litt rundt i kroppen hvis man snørte korsettet veldig stramt. Det samme kunne skje med ribbeinene, som ble presset inn mot hverandre. Dette er ikke det eneste som kan endre kvinnekroppen på denne måten. Det finnes nemlig andre mer naturlige tilstander som fører til at organer omrokeres midlertidig, eksempelvis graviditet. De fleste kvinner brukte dog korsett selv under svangerskapet, noe som kanskje ikke akkurat er å anbefale rent helsemessig. 

Noen korsetter var tilsynelatende mer farlige enn andre. Mot midten- og slutten av 1800-tallet ble nyvinningen elektrisitet sett på som en helsebringende mirakelkraft, og dermed ble det (i tillegg til ting som elektriske bad, belter og hårbørster!) også markedsført og solgt elektriske korsetter. Heldigvis var ikke disse elektriske i seg selv, men «helsebringende» strøm var blitt sendt gjennom metallspilene i produksjonsprosessen.

Er vi ferdig med korsettet?

Et nytt skjønnhetsideal skulle bety slutten for det omstridte korsettet. I hvert fall i sin mest typiske form. En mer «naturlig» figur ble målet, men mange brukte stadig korsetter og korsettlignende midler for å oppnå det tilsynelatende naturlige. Den neoklassiske søylelignende moten, fra moteskapere som Lucile (Lady Duff Gordon, som var passasjer og overlevende på det dødsdømte skipet Titanic), Paul Poiret og Madeleine Vionnet, skapte et nytt ideal i tiden rundt første verdenskrig. Det å være slank ble nå en vesentlig del av den moteriktige «søylelignende» silhuetten.

Slankekultur og et slankt kroppsideal har deretter diktert motebildet helt fram til vår tid. Sammen med den slanke kroppen følger et ubønnhørlig ungdomsideal. Korsettet fortsetter å eksistere i ulike former for å oppnå en smal og moteriktig silhuett med hofteholdere (som også holder strømper oppe helt til strømpebuksen og skaper moterevolusjon på slutten av 1950-tallet) og elastiske midjekorsetter. I 1947 kommer et rungende ekko av de viktorianske timeglassilhuettene, og dermed en ny trend for (lette og moderne) korsetter, tilbake i motebildet med moteskaperen Christian Diors ikoniske «New Look».

På slutten av 1960-tallet blåser nye vinder i retning av kroppen som «prosjekt», der et muskuløst korsett, som du selv står for å bygge og vedlikeholde, gradvis får innpass i motebildet. På 1980-tallet er fitness-manien absolutt og ideen om at vi egenhendig skal trimme kroppen inn i det gjeldende idealet, regjerer. Ideer om kvinnekroppen og kropp i det hele tatt er i konstant endring, med eller uten korsett. Vi slipper tilsynelatende ikke utenom det faktum at ulike kroppstyper kommer på mote. I stedet for å kjøpe et nytt korsett som skaper den ønskelige silhuetten, virker dagens idealer til å diktere at vi omformer kroppen i seg selv – gjennom trening, kosthold eller plastisk kirurgi. I dag ser vi et større mangfold av kroppsidealer, men det virker som om det fremdeles er et stykke å gå før vi er frigjort fra dem.