Tekst av Ida Cathrine Holme Nielsen, frilans film- og moteskribent
Klær, og i ytterste konsekvens mote, er i konstant dialog med kroppen. Korsettet har modellert kvinnekroppen i moteriktige silhuetter i fem hundre år. Kroppen og korsettet synes dermed uløselig forbundet, ikke bare i fysisk forstand som et slags ekstra lag hud i stoff og spiler, men også fordi ordet «korsett» stammer fra det latinske corpus – kropp. På 1500-tallet ble plagget omtalt som «a payre of bodies» - en form for kropp i seg selv. Korsettet er et av de mest intime plaggene i europeisk drakthistorie og forteller flere hundre års kvinnehistorie.
I dag hjemsøker uoppklarte myter om korsettet populærkulturen gjennom film- og strømmeserier, der de forseggjorte skulpturene av brokade og spiler ofte framstilles som kvinneundertrykkende torturinstrumenter, som vekker både harme og kontrovers i vårt vesentlig mer frigjorte, moderne blikk. Korsettet fortsetter allikevel å skylle over oss i stadig nye motebølger, på tross av sin status som historisk utdatert relikvie. Men, hva er egentlig et korsett – og hvilken funksjon hadde det? Vi skal undersøke hvorfor de broderte burene dominerte kvinneliv gjennom århundrer og forsøke å oppklare noen seiglivede myter om det omstridte korsettet. Gjennom røntgenfotografering av et eksemplar i Nasjonalmuseets samling fra midten- til slutten av 1700-tallet, vil vi vekke en av disse stofflige kroppene til live og opprette et håndgripelig bånd til fortiden og kvinnene som eksisterte i den. Var de bare forfengelige moteofre?
Mote møter funksjon
Snøreliv eller korsett?
En vanlig misforståelse er at vi omtaler alt med snøring og spiler som korsetter. I historisk bekledningssammenheng skiller man faktisk mellom snøreliv og korsetter. Snøreliv er korsettvarianter fra ca. 1500–1800 som er V-formede og løfter bysten. Snørelivene har, som navnet indikerer, som hovedregel alltid snøring. Mange vil kjenne igjen elementer fra det dekorative snørelivet fra enkelte bunader som en del av draktens overdel.
Korsettet derimot tilhører perioden ca. 1800–1920 og former torso i en timeglassfigur. Korsettet har snøring i rygg og metallhekter i front, eller bare metallhekter. Hvalbarder, en kam-lignende substans i en hvals munn, var et populært, men svært eksklusivt materiale brukt til å stive av snørelivkorsetter. Tre, enkelte typer robust strå, metall og senere stål var alternativer til de kostbare hvalbeins-spilene. Det var tøft fysisk arbeid å være snøreliv- eller korsettmaker, og derfor var dette et yrke som tradisjonelt sett ble ivaretatt av menn, selv om kvinner senere skulle få mer innflytelse på både utforming, salg og produksjon av korsetter og undertøy – såkalt «trikotasje».
Korsettet som er røntgenfotografert i Nasjonalmuseet, er datert til mellom 1740- og 1780, er av engelsk opprinnelse og er teknisk sett et snøreliv.
Både snøreliv og korsetter endrer seg gradvis i takt med moten, og derfor er det stor forskjell på eksempelvis et kort korsett som snører midjen inn i omfattende krinolinekjoler fra 1860-tallet og hoftelange tidlige 1900-tallskorsetter som tvinger kroppen inn i en lang s-kurveform.
Korsettene i Nasjonalmuseets samling er ikke blitt aktivt samlet, men har fulgt med andre donasjoner og innkjøp av klesdrakter. De er heller aldri blitt utstilt i seg selv, både på grunn av manglende kontekst og fordi man ikke bruker de faktiske historiske korsettene når man stiller ut periodedrakter. Det eneste korsettet som har vært utstilt i Nasjonalmuseet siden åpningen i 2022, er Ove Harder Finseths moderne prakteksemplar på tekstil- og broderikunst, med sterk inspirasjon fra 1700-tallets snøreliv.
Korsettets tidslinje
- 1500-tallet – Snørelivet er sylinderformet med spiler av «buckram» (et sterkt, stivet bomullsstoff), tre eller hvalbarder og en «blanchett»: en flat vertikal trepinne innsatt foran i midten på snørelivet.
- 1600-tallet – Snørelivet blir mer V-formet, men er nå laget av to separate stoffdeler med spiler, og holdes sammen av en blanchett foran. Blanchetten kunne være dekorert av eieren med inskripsjoner og små symboler. Korsettet løfter og framhever bysten.
- 1700-tallet – Snørelivet finnes i ulike former, fra stroppeløse utgaver (som ikke begrenser skuldrene og derfor populære i arbeidende samfunnslag) til sirlig broderte silkesnøreliv, noe stivere og mer rigid til hoffbruk, til aristokratiske kvinner. Enkelte snøreliv for arbeidende kvinner var ikke bare undertøy, men ble båret over en serk og et skjørt som det ytterste plagg. Snørelivet endret seg gradvis i takt med den moteriktige silhuetten i løpet av 1700-tallet. Overklassens kostbare snøreliv var nærmest små kunstverk i seg selv. En dekorativ bringeduk ble ofte sydd fast eller festet foran på snørelivet som en del av kjolen.
- ca. 1795–ca.1820 – Empiretiden - Snørelivet blir kortere i takt med at den moteriktige silhuetten gradvis flytter fokus fra den naturlige midjen til empiresnitt – rett under bysten.
- 1820–1890 – Viktoriatiden - En timeglassform med fokus på smal midje blir moderne igjen og korsettene endrer form i takt med nyanser i motebildet gjennom hele 1800-tallet. Fram til 1870-tallet er proporsjonene mellom et stort skjørt (og i en kort periode på 1830-tallet – enorme puffermer), at midjen framstår forholdsvis smal uten et altfor stramt korsett. På 1870-tallet blir skjørt-silhuetten smalere og korsettene lengre og (enda) mer begrensende for å passe inn i skjørt med smalere hofte. Blanchetten foran på korsettet får en umiskjennelig skje-form og idealet er en smal midje, fyldig byste og hofter. Den industrielle revolusjon gjør korsetter mer tilgjengelige i alle samfunnslag, og stål blir et populært alternativ til hvalbarder som spiler. Kjoleliv med lette spiler ble båret over korsettene. Det finnes også enkelte eksempler på menn i denne perioden som bruker korsett, enten forfengelige «dandyer» eller militære som ønsket å opprettholde en rank figur.
- 1900–1914 – Et hoftelangt, forholdsvis rett korsett som tvinger formen inn i en s-kurve, skal gi kvinnene den moteriktige, slanke neo-klassiske silhuetten som atter er tilbake i motebildet. Det slanke skjønnhetsidealer skal komme til å prege hele 1900-tallet.
- 1914–1920 – Det tradisjonelle korsettet forsvinner gradvis i løpet av 1. verdenskrig og årene som følger, og en banebrytende ny, mer praktisk silhuett tar form. Det er dog ikke alle som passer inn i dette idealet uten formende, ja, korsettlignende undertøy.
- 1920–1947 – Ulike varianter av BH-en overtar som støttende undertøy for de fleste kvinner. Formende undertøy, hofteholdere og korseletter (lettere korsetter) finnes allikevel i ulike former for å skape en illusjon om at man naturlig passer inn i de moteriktige, slanke silhuettene. Film blir et vesentlig medie for moteformidling til den brede masse, og tross depresjon og krig i løpet av denne perioden, ønsker man å ligne de makeløse kvinnene på lerretet. Materialebegrensning under andre verdenskrig utelukker ikke at enkelte formende undertøysplagg fremdeles blir produsert og solgt. Spesielt til rike kunder og Hollywood-stjerner.
- 1947–1960 - Christian Diors «New Look» revolusjonerer moteverden i 1947 med sin nostalgiske, tilbakeskuende silhuett, som bringer korsettet på banen igjen. Dog i litt mindre rigide former enn vi kjenner det fra 1800-tallet. Kolleksjonens opprinnelige navn var ‘corolle’, fordi kvinnene skulle ligne blomster med smal stilk og stort skjørt (med omfattende underskjørt i tyll stivet med hestehår) som blomsterblader. Couture-moteplagg fra Dior og lignende motehus har den dag i dag en form for innebygget korsett.
- 1960–1970 – Lycra blir oppfunnet i 1959 og «shapewear» blir dermed mer elastisk og komfortabelt enn tidligere. Det er fremdeles vanlig å bruke hofteholder, BH og et midjekorsett – en «waist cincher» for å passe inn i smale blyantskjørt og kjoler med definert midje. Dette behovet endrer seg med silhuetter som «babydoll» eller mer løstsittende og regelrett avkledde motesilhuetter koblet til subkulturer som Hippie-bevegelsen i løpet av tiåret.
- 1970–i dag – Kroppen er det nye korsettet! Det er opp til deg å skape ditt eget muskuløse korsett og holde deg i form for å passe inn i motebildet. Formende undertøy som Spanx, Kim Kardashians Skims og ulike varianter av «shapewear» utgjør de foreløpig siste restene av en korsettert fortid.
En tidsreise i silke
Røntgenfotografering av historiske plagg og objekter, åpenbarer detaljer som tidligere har vært usynlige. Med såpass strukturerte plagg som snøreliv og korsetter, er det ekstra interessant å se nærmere på hvilke hemmeligheter de har båret på gjennom århundrene. Denne formen for visuell analyse kan bidra til å utvide vår forståelse for plagget eller bekrefte mistanker om hvordan det er blitt konstruert eller brukt i sin samtid. Røntgenfotografering kan avsløre skjulte sømmer, spiler og broderier, men også gjøre det enklere å datere et plagg mer presist.
Blant korsettene fra samlingen som er røntgenfotografert finner vi et gult silkesnøreliv fra ca. 1740–1780 i silke. Her kunne man ane en liten lomme på innsiden foran på korsettet, som vi ikke visste hvor dypt går eller hvordan er konstruert, kun ved hjelp av utvendig undersøkelse.
Med røntgen kan man også avsløre spor etter bruk; flekker, skader eller reparasjoner, som kan fortelle oss mer om plaggets- og eierens levde liv. I korsettenes tilfelle er det spesielt relevant, fordi kvinners historiske liv i mindre grad er dokumentert i detalj. Snørelivet er om noe et plagg som har en direkte forbindelse med bærerens kropp, og ved hjelp av moderne teknologi kan vi lese eierens historie gjennom plagget. Snørelivet danner et så intimt forhold med kroppen det tilhører, at avtrykket fra bærerens kropp er intakt og former plagget selv etter flere hundre år. På mange måter fungerer røntgenfotograferingen som en slags tidsreise i silke, som gjør skjulte detaljer fra fortiden håndgripelige igjen.
Et konkret legeme vekkes til live når snørelivet henges opp i usynlige fiskesnører i røntgenapparatet, og helt av seg selv inntar sin forhenværende eiers fysiske form. Hvalbardene var sterke, men fleksible, og formet seg etter bærerens kropp over tid. Plaggets etymologiske opprinnelse som «kropp» blir hermed bokstavelig, og skaper en nærmest gjenferdsaktig tilstedeværelse i rommet. En flere hundre år gammel skikkelse tar form allerede før bildene er tatt og maner fram en kropp som for lengst er tapt til tiden. Vi begynner å trenge gjennom lagene av søm og silke.
Komfortable korsetter?
Det er også viktig å huske på at det ikke bare var stillesittende aristokrater som ble snørt inn i snøreliv og korsetter. Kvinner fra alle samfunnslag hadde en versjon av den gitte periodes snørevidunder. Kvinner som var tjenestefolk og en rekke andre funksjoner i samfunnet som utførte hardt fysisk arbeid – utførte altså dette i snøreliv og korsetter. Billigere alternativer til dyre hvalbarder, som sterkt, men fleksibelt strå, kunne brukes til å stive av korsettene. På 1700-tallet kunne mer beskjedne snøreliv være uten begrensende skulderstropper. Med den industrielle revolusjon på 1800-tallet, ble selv mer dekorative korsetter billigere å produsere og dermed langt mer allment tilgjengelig.
Mot slutten av 1800-tallet blir det omsider mer vanlig for kvinner å delta aktivt i sport og aktiviteter, som sykling og tennis, som krever litt mer bevegelsesfrihet enn de aller mest rigide korsettene. Derfor ble det utviklet egne sommer- og sportskorsetter, som var mer fleksible og av stoffer som var mer luftige. Dette finner du et utmerket eksempel på i Nasjonalmuseets samling.
Broderte bur?
En vanlig antakelse om hvorfor kvinner valgte å snøre seg inn i noe som var så tilsynelatende usunt, er at menn og kapitalistiske strukturer presset dem inn i stramme korsetter og snøreliv. Denne ideen holder heller ikke vann. Mange av de mest høylytte korsett-kritikerne var faktisk menn, og snørelivet eksisterte allerede forut for den utbredte ideen om kapitalisme. Men mye tyder på at organer faktisk kunne flytte seg litt rundt i kroppen hvis man snørte korsettet veldig stramt. Det samme kunne skje med ribbeinene, som ble presset inn mot hverandre. Dette er ikke det eneste som kan endre kvinnekroppen på denne måten. Det finnes nemlig andre mer naturlige tilstander som fører til at organer omrokeres midlertidig, eksempelvis graviditet. De fleste kvinner brukte dog korsett selv under svangerskapet, noe som kanskje ikke akkurat er å anbefale rent helsemessig.
Noen korsetter var tilsynelatende mer farlige enn andre. Mot midten- og slutten av 1800-tallet ble nyvinningen elektrisitet sett på som en helsebringende mirakelkraft, og dermed ble det (i tillegg til ting som elektriske bad, belter og hårbørster!) også markedsført og solgt elektriske korsetter. Heldigvis var ikke disse elektriske i seg selv, men «helsebringende» strøm var blitt sendt gjennom metallspilene i produksjonsprosessen.
Torturinstrumenter i populærkulturen
Hvor små var de korsetterte fortidskvinnene egentlig?
Er vi ferdig med korsettet?
Et nytt skjønnhetsideal skulle bety slutten for det omstridte korsettet. I hvert fall i sin mest typiske form. En mer «naturlig» figur ble målet, men mange brukte stadig korsetter og korsettlignende midler for å oppnå det tilsynelatende naturlige. Den neoklassiske søylelignende moten, fra moteskapere som Lucile (Lady Duff Gordon, som var passasjer og overlevende på det dødsdømte skipet Titanic), Paul Poiret og Madeleine Vionnet, skapte et nytt ideal i tiden rundt første verdenskrig. Det å være slank ble nå en vesentlig del av den moteriktige «søylelignende» silhuetten.
Slankekultur og et slankt kroppsideal har deretter diktert motebildet helt fram til vår tid. Sammen med den slanke kroppen følger et ubønnhørlig ungdomsideal. Korsettet fortsetter å eksistere i ulike former for å oppnå en smal og moteriktig silhuett med hofteholdere (som også holder strømper oppe helt til strømpebuksen og skaper moterevolusjon på slutten av 1950-tallet) og elastiske midjekorsetter. I 1947 kommer et rungende ekko av de viktorianske timeglassilhuettene, og dermed en ny trend for (lette og moderne) korsetter, tilbake i motebildet med moteskaperen Christian Diors ikoniske «New Look».
På slutten av 1960-tallet blåser nye vinder i retning av kroppen som «prosjekt», der et muskuløst korsett, som du selv står for å bygge og vedlikeholde, gradvis får innpass i motebildet. På 1980-tallet er fitness-manien absolutt og ideen om at vi egenhendig skal trimme kroppen inn i det gjeldende idealet, regjerer. Ideer om kvinnekroppen og kropp i det hele tatt er i konstant endring, med eller uten korsett. Vi slipper tilsynelatende ikke utenom det faktum at ulike kroppstyper kommer på mote. I stedet for å kjøpe et nytt korsett som skaper den ønskelige silhuetten, virker dagens idealer til å diktere at vi omformer kroppen i seg selv – gjennom trening, kosthold eller plastisk kirurgi. I dag ser vi et større mangfold av kroppsidealer, men det virker som om det fremdeles er et stykke å gå før vi er frigjort fra dem.
Om skribenten
Forfatteren av denne artikkelen er Ida Cathrine Holme Nielsen (f.1990). Hun er film- og moteskribent for diverse tidsskrifter med særlig fokus på motehistorie. Hun har en mastergrad i film- og audiovisuell estetikk og har vært gjesteforeleser i film og mote ved Oslo Met.
