Hvor er kvinnene i arkitekturhistorien?

Tittelen på artikkelen er en omskriving av den lille, leseverdige boka Where Are the Woman Architects, forfattet av Despina Stratigakos, en av dagens ledende feministiske arkitekturforskere. Hun slår fast at «History is not a simple meritocracy: it is a narrative of the past written and revised – or not written at all – by people with agendas». Forskere over hele verden arbeider nå med å utvide forståelsen av arkitektur, byer og landskap ut fra et kjønnsperspektiv. Kritisk søkelys rettes mot etablerte forestillinger om hva det betyr å praktisere arkitektur, og hva slags arkitektur som bedømmes som verdifull, og som skrives inn i historien.

Også måten arkitekturhistorie skrives på, er under press. Forskerne peker på at tradisjonelle arkitekturhistoriske oversiktsverk og monografier har vært dominert av feiring av den genierklærte helten – en mann, kodet med maskulin, vestlig kulturell bakgrunn. Fortellingene om viktige hendelser i den arkitektoniske utviklingen har også vært lineære, der den ene mannen ses som en etterfølger av den forrige, som en slags genealogisk historiefortelling. Ikke mange kvinnelige arkitekter har passet inn her, og når de nevnes, er det i en form for «name-dropping». Heller ikke kvinner i firmaer basert på et samarbeid mellom flere partnere, for eksempel en mann og en kvinne, har passet inn i denne typen fortelling.

Dagens arkitekturforskere både i utdanningsinstitusjonene og museene har ambisjoner om å bryte med denne fortellertradisjonens bejubling av den hvite mannlige genierklærte arkitekten som eneste skaper av spektakulære signalbygg, og som har bidratt til å usynlig- og ufarliggjøre kvinner som virker i arkitekturfeltet. Nye kilder, arbeidsformer og fortellergrep utforskes. Stamina-utstillingen og dens bruk av ulike typer publiserte kilder, dokumentasjon fra privatarkiv og byggesaksarkiv er et eksempel på dette.

Også på landskapsarkitekturfeltet arbeides det med å synliggjøre kvinner og deres ufortalte historier. Overordnede spørsmål som hvem vurderer, hvem blir vurdert, hvilke stemmer høres og løftes fram og tas inn i historiefortellingen, er temaet for en samtale mellom Lori A. Brown, Despina Stratigakos og de to danske forskerne Svava Riesto og Henriette Steiner gjengitt i antologien Women in Scandinavian landscape architecture. – Det handler om å gi rom for flere, parallelle fortellinger heller enn én stor fortelling, hevder de.

Et stort transnasjonalt løft som endelig er publisert digitalt, er Bloomsbury Global Encyclopedia of Women in Architecture 1960–2020. Initiativtakere og hovedredaktører har vært Karen Burns og Lori A. Brown. Forskere fra hele verden har bidratt med biografier og essay om kvinner som har utøvd og deltatt i ulike former for arkitektonisk praksis i alle verdensdeler i perioden, i det som må kunne kalles en ny genre i historieskriving. Fra norsk side inngår presentasjoner om ti arkitekter, deriblant Kari Nissen Brodtkorb. I tillegg er det en oversiktsartikkel om de tidlige norske kvinnene i arkitektfaget skrevet av Bente Solbakken, seniorkurator ved Nasjonalmuseet.

Det første feministiske perspektivet på kvinners deltakelse i norsk arkitektonisk praksis kom i 1980. Initiativtaker for Byggekunst nr. 8 1980, arkitektenes fagtidsskrift, var Anne Sæterdal. Temanummeret med tittelen «på kvinners vilkår» kartlegger blant annet status for lønns- og arbeidsvilkår og ulike samfunnsmessige rammevilkår for datidens kvinnelige arkitekter. Det var også tekster knyttet til kvinnemakt og aktuelle prosjekter der brukermedvirkning og økologi sto sentralt, prosjekter som utfordret den rådende oppfatningen av hva arkitektonisk formgivning burde være. Nummeret har også en historisk del med presentasjon av tre kvinnelige «pionerer». Det var i denne sammenhengen at Lilla Hansen første gang ble omtalt som Norges første kvinnelige arkitekt – en sannhet som i senere tid er blitt nyansert. Maja Melandsø, som var offentlig erklært feminist, presenterte seg selv i egen tekst. Arbeider av Kari Nissen Brodtkorb, som i mange sammenhenger har framhevet at hun er «født feminist», ble presentert sammen med arbeider av fire andre samtidige arkitekter: Wenche Selmer (1920–1998), Siri Jemtland (født 1933), Lill Meinich (født 1938) og Randi Kvam (født 1945).

I begynnelsen av 1980-årene kom to viktige store oversiktsverk i norsk arkitekturhistorielitteratur: Norsk kunstnerleksikon i fire bind utgitt 1982–1986 og Norges kunsthistorie i sju bind utgitt 1981–1983. Dessverre kan vi konkludere med at kvinneperspektivet på arkitekturhistorien er fraværende i disse to utgivelsene. Arkitekturfeltet som helhet hadde begrenset plass i kunstnerleksikonet, og kun Lilla Hansen, Kirsten Sand, Maja Melandsø og en håndfull av de kvinnelige arkitektene fra første del av 1900-tallet ble inkludert. I Norges kunsthistorie ble igjen Lilla Hansen nevnt – men kun i en fotnote. I tillegg opptrer tre andre kvinners navn i forbindelse med at de sammen med sine ektemenn drev såkalt mann-og-kone-kontor: Karen Brochmann (1908–1988), Molle Cappelen (1922–1986) og Mari Kollandsrud (født 1932).

I 1990-årene kom to avhandlinger som fremdeles er aktuelle kilder til kunnskap om norske kvinnelige arkitekter: «Som fugl føniks av asken? Gjenreisningshus i Nord-Troms og Finnmark» og «Erfaring og boligspørsmål: fire kvinnelige arkitekters bidrag til funksjonalismen i Norge». Kirsten Sand inngikk i begge avhandlingene. I 2002 utkom den første monografien om en norsk kvinnelig arkitekt: Wenche Selmer – omtankens arkitektur. Dette var også første utgivelse viet en kvinne ansatt i arkitektutdanningen.

I ett-bindsverket Norsk arkitekturhistorie. Frå steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret som kom i 2003, er Wenche Selmer og Kari Nissen Brodtkorb de eneste kvinnene som omtales. Til gjengjeld har de fått omfattende presentasjoner skrevet av Siri Skjold Lexau av Villa Johnsen av Selmer og Stranden av Brodtkorb. I 2019 kom den neste – og til nå siste – monografien om en norsk kvinne i arkitekturen: Kristin Jarmund (født 1954).

I 2004 utkom Mindretallets mangfold. Kvinner i norsk arkitekturhistorie. Utgivelsen representerer den til nå mest omfattende framstillingen av kvinnelige arkitekter som virket i Norge mellom 1890 og 2000, inkludert utstillingens fem arkitekter. Boka kan ses som et forsøk på å skrive en norsk feministisk arkitekturhistorie, og ble et viktig oversiktsverk over alle aktørene i denne hundreårsperioden.

I det som omtales som den tredje fasen i feministisk arkitekturforskning – den vi er inne i nå – arbeider ulike institusjoner og forskere på ulike måter og med hver sine mål og temaer med å differensiere arkitekturhistorien. Søkelys rettes på enkeltkvinner og deres erfaringer og historier, utgitt både som monografiske bokverk og som artikler i antologier, og perspektivet opptrer også i arkitektutdanningen. Flere forskere bidrar til å utvide den norske historiefortellingen. Igjen er det Lilla Hansen og Kirsten Sand det forskes på. – Stadig oppdages nye sider ved deres virke når tidligere ukjente samtidige kilder oppdages. Og fremdeles er det en overvekt av kvinnelige forskere som er opptatt av det feministiske perspektivet på historien.

Hjørdis Grøntoft, gift Raknerud, (1878–1918) var et ukjent navn da hun ble oppdaget av dagens forskere. – Hun er en av kvinnene som ikke var inkludert i oversiktsverkene. Nye kilder har gitt ny kunnskap om denne foregangskvinnen og om hennes virke som arkitekt allerede i 1890-årene. Også andre kvinner som utdannet seg som arkitekt omkring 1900, er løftet fram de senere årene. Blant annet har tilgjengeliggjorte privatarkiver og institusjonsarkiver gitt ny kunnskap om Kunst- og håndverksskolen i Kristiania og Foreningen for anvendt kunst. Arkivet av diplomarbeider avlagt på NTH i perioden 1914–1944 er del av Nasjonalmuseets samling. Det er unikt som kilde, da det inneholder arbeidene til de 27 kvinnene som avla eksamen i denne perioden. Her finnes både Kirsten Sand og Maja Melandsø, og Helene Kobbe (1915–1988), som senere ble byplansjef i Oslo kommune, og som er hedret for den innsatsen. Men de resterende kvinnene representert i dette arkivet har til nå vært utelatt fra fortellingene, eller er i beste fall kun kort nevnt.

Også ny teknologi og digitalisering av arkivmateriale og trykte kilder har gitt forskerne verdifull drahjelp. Omfattende digitalisering av offentlige historiske kilder som folketellinger og adressebøker er mye av bakgrunnen for at vi i senere år har fått ny kunnskap om kvinner i arkitekturen. Digitaliseringen av eldre årganger av aviser og tidsskrifter har også gitt forskerne tilgang til sekundære kilder i et helt annen omfang enn tidligere. Flere samtidige, publiserte kilder som avisoppslag og artikler i ulike tidsskrifter gir innblikk i hvordan kvinnene ble sett på i sin samtid, og hvilke oppdrag de hadde. Digitaliseringen gjorde det også mulig å innlemme oppslag om utstillingens arkitekter.

Men omtalene i de tre tiårene etter 1900 var, ikke uventet, preget av den gjengse oppfatningen av «arkitekt» som kjønnet konstruksjon knyttet til mannlig kropp.

Også tilgjengeliggjøring av ulike typer arkivmateriale, særlig privatarkiver fra ulike aktører og organisasjoner, har de senere årene dannet basis for – og gitt et løft for – arkitekturhistorieforskningen. Men forskerne som arbeider med historiene til kvinnelige arkitekter, har påpekt at arkivmateriale bevart i offentlige samlinger som arkiver og museer er svært mangelfullt. For eksempel er Kari Nissen Brodtkorbs arkiv fremdeles i privat eie, og materiale måtte derfor lånes inn til utstillingen i museet.

Grunnen til at kulturarvinstitusjonene har vært trege til å innlemme dokumentasjon av kvinners arbeid i sine samlinger, er dels at mannlige arkitekter i en mannsdominert kultur har hatt lettere enn kvinner for å se verdien av eget arbeid, dels at kvinnelige arkitekter har hatt tilsvarende liten tro på at deres arkiver er verdifulle. Dessuten, og ikke minst, skyldes det at tradisjonell innsamlingspraksis ved arkiver og museer har vært dominert av verdisynet som premierer mannlige arkitekter.

I tilfeller der arkivskaperen ikke verdsetter eget arkiv, destrueres det av dem selv, eller av etterkommerne. Dette skal ha vært tilfellet for Lilla Hansen. Kirsten Sands arkiv fra perioden da hun drev eget kontor i Oslo, er ikke kjent. Antakelig ble det forlatt og senere kastet, da hun flyttet og begynte arbeidet som distriktsarkitekt for Nord-Troms. Kirsten Sinding-Larsen skal ha gitt tegningene til den enkelte byggherre etter fullført oppdrag. Dette har gjort at ingen originale tegninger fra disse tre arkitektenes virke som privatpraktiserende arkitekt vises i utstillingen. Maja Melandsø tok med seg arkivet fra praksisen i Kristiansund da hun flyttet til Trondheim og fortsatte som arkitekt der. Arvingene hennes ga hele arkivet til museet i 2007. Kari Nissen Brodtkorb, utstillingens eneste nålevende arkitekt, har også bevart sitt arkiv, som i tillegg til tegningene inneholder fotografier, diplomer og avisomtaler, og også diverse materiale fra ungdomstid og studietid. Slike kilder bidrar til å fortelle nye sider ved Nissen Brodtkorbs virke – slik vi har forsøkt å gjøre det i utstillingen.   

Maja Melandsø er den eneste kvinnelige arkitekten med egen praksis i 1920- og 30-årene som har bevart et større arkiv, og som er innlemmet i Nasjonalmuseets samling. Mindre arkiver er bevart etter Hjørdis Grøntoft og Ingeborg Krafft (1902–1963). I samlingen inngår dessuten fragmenter av Lilla Hansens, Minna Heibergs (1899–1997) og Kirsten Sinding-Larsens arbeider. Kvinnene som drev eget kontor i andre halvdel av 1900-tallet, bortsett fra Wenche Selmer, er sporadisk representert i Nasjonalmuseets samling.

Kategorien som ansatt arkitekt ved et større arkitektkontor – enten det er kvinner eller menn – er i mange sammenhenger utelatt fra fortellingene til fordel for firmaets sjefarkitekt. I Nasjonalmuseets samling finnes enkelte spor etter kvinner fra deres tid som ansatt ved et kontor i privat sektor, men det kan i ettertid være krevende å finne fram til de arkitektene som bidro i et konkret prosjekt, på grunn av rutiner for kreditering på det enkelte arkitektkontor og ved publisering.

I de offentlige arkivene er det heller ikke spor etter Gudrun Klingenberg (1873–1930) eller de andre kvinnene som var ansatt i statlig eller kommunal sektor i første del av 1900-tallet. Deres arbeid er fullstendig anonymisert blant annet ved at de ikke signerte tegningene i sakene de arbeidet med.

I de kommunale byggesaksarkivene bevares arkivmateriale knyttet til offentlig forvaltning. Dette kan være en viktig kilde til kunnskap om hva den enkelte arkitekt faktisk fikk oppført. I utstillingen vises tegninger sammen med byggesøknadsskjemaet fra et utvalg byggesaker sendt inn av Lilla Hansen og Kirsten Sand. I mange kommuner er dette materialet digitalisert, men dessverre er søkeordene konsentrert om adresse eller gårds- og bruksnummer, og søk på en arkitekts navn er ikke mulig. Hadde også arkitektens navn vært søkbart, ville forskernes arbeid og antakelig også kunnskapen om de kvinnelige forgjengerne blant arkitektene fått et ordentlig løft!

I mange institusjoner, deriblant Nasjonalmuseet, gjøres det nå en innsats for å fjerne institusjonelle strukturelle og systematiske barrierer som er med på å usynliggjøre for eksempel kvinnene i arkitekturen. Metadataene i databasen som alle verkene i samlingen er registrert i, revideres. I tillegg legges nye rutiner for katalogisering av nye verk som innlemmes i museets samling. Et konkret eksempel på nye rutiner er at kjønn (mann/kvinne/hen) påføres personen (arkitekten) som står som opphavsretteier til det enkelte verk. Dermed kan vi føre statistikk over hvor mange – eller få – kvinnelige arkitekter som er representert i samlingen, hvem de er, og hvilke verk de er representert med. Et annet tiltak er å legge til metadata ikke bare om arkitektkontoret (som regel drevet av mannlige arkitekter) og som er juridisk eier av et prosjekt, men også informasjon om de enkelte arkitektene – både menn og kvinner – som var ansatt på kontoret, deltok i prosjekteringen og signerte enkeltstående tegninger.

Nasjonalmuseets arkitektursamling er sammensatt av et svært differensiert materiale som ikke er lett å telle eller klassifisere på en enhetlig måte. Tall fra 2015–2025 viser at Nasjonalmuseet samlet inn arkitekturverk av totalt 72 arkitekter, hvorav 63 menn og 9 kvinner. I den foregående perioden, 2004–2014, de første ti årene etter opprettelsen av Nasjonalmuseet, er antallet 116 menn og 7 kvinner. Antallet ervervede kvinnelige arkitekter er nokså likt for de to periodene, men hvis man ser på prosentandelen, er den på henholdsvis 5,7 % og 12,5 %. Selv om andelen fortsatt er ganske beskjeden, er det over en dobling fra første til andre periode. Hvis vi ser på antallet ervervede verk av kvinnelige arkitekter, har det økt fra 1,65 % til 9,8 %.

I disse tallene er kun kvinner med navnerolle «arkitekt» registrert som «person» i tilknytning til et verk. For eksempel er Molle Cappelen ikke registrert som «person», men som «partner» i firmaet Per og Molle Cappelen med navnerolle «arkitektkontor». Molle Cappelen og kvinner i tilsvarende rolle er dermed ikke med i kjønnsstatistikken. Wenche Selmer, som er registrert som person i tilknytning til verk i samlingen, i tillegg at hun er registrert som partner i firmaet Wenche og Jens Selmer, er med i tellingen. Å endre strukturelle barrierer som gir slike utilsiktede resultater, er viktig både for oss som arbeider med forvaltningen og utviklingen av museets samling, og for forskersamfunnet.

I tillegg til at vi fjerner ulike former for strukturelle barrierer i forvaltningen og formidlingen av verk i Nasjonalmuseets samling, kreves det en innsats fra forskere, kuratorer og arkivarer både i akademia og i museer og arkiver. For å utfordre kanon med kritiske blikk og bidra til nyskriving av historien må vi ikke bli værende i faste verdisett med tilhørende blindsoner, men tvert imot rette blikket utover de tradisjonelle privatpraksisene. Vi må også ta i bruk flere publiseringskanaler enn de tradisjonelle publikasjonene. Vi ønsker også bidrag fra flere bransjer, for eksempel journalist- og mediebransjen. Et godt eksempel er serien «Kvinnene som bygde landet» i Dagens Næringslivs lørdagsbilag D2.

Sammen vil vi få fram flere historier om kvinners bidrag til arkitekturfeltet. Slik vil vi bidra til å fornye arkitekturhistoriesjangeren og få en bredere representasjon av kvinner i vår felles hukommelse.

• Berg, Knut, Peter Anker, Per Palme og Stephan Tschudi-Madsen, red. Norges kunsthistorie. 7 bind. Oslo: Gyldendal, 1981-1983.
• Brekke, Nils Georg, Per Jonas Nordhagen og Siri skjold Lexau. Norsk arkitekturhistorie. Frå steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret. Oslo: Det Norske Samlaget, 2003.
• Burns, Karen og Lori Brown. «Telling transnational histories of women in architecture 1960–2015». Architectural Histories, 8, no. 1 (2020): 15.
• «De på Høiskolen ingen taler om». Adresseavisen, 23. januar 1929: 3.
• Findal, Wenche. Mindretallets mangfold: kvinner i norsk arkitekturhistorie. Oslo: Abstrakt forlag, 2004.
• Froknestad, Heidi. «Sandsgården i Gjøvik og arkitekten Hjørdis Grøntoft». Årbok for Mjøsmuseet, 2012:19-31.
• Hage, Ingebjørg. Som fugl føniks av asken?: gjenreisningshus i Nord-Troms og Finnmark. Doktorgradsavhandling. Tromsø: Universitetet i Tromsø, 1996.
• Harbo, Ingunn. Erfaring og boligløsninger: fire kvinnelige arkitekters bidrag til funksjonalismen i Norge. Hovedfagsavhandling. Oslo: [I. Harbo], 1999.
• Larssen, Kristiane og Benedicte Ramm. «Kvinnene som bygget landet». D2 (bilag i Dagens næringsliv), 7 artikler i 2023-2025.
• Lauri, Tomas, red. In service of undiscovered life: Kristin Jarmund Architects. Stockholm: Arvinius + Orfeus, 2019.
• Nasjonalgalleriet, red. Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. 4 bind. Oslo: Universitetsforlaget, 1983.
• På kvinners vilkår. Byggekunst, nr. 8 (1980).
• Solbakken, Bente. «Jeg hvisker: kvinnelige arkitekter rundt 1900». I: Drager og laft, 91-119. Oslo: Nasjonalmuseet, 2024.
• Sprovin, Mathilde. Kunstvæversker og arkitekter: kvinner i estetiske fag omkring 1900. Oslo: Dreyers forlag, 2022.
• Stratigakos, Despina. Where are the women architects?. Princeton: Princeton University Press, 2016.
• Riesto, Svava og Henriette Steiner. «The moment we are in!: stories of researching women in architecture». I: Women in Scandinavian landscape architecture: building collaborative and transnational feminist histories, 45-54. Boston: De Gruyter, 2024.
• Tostrup, Elisabeth. Arkitekt Wenche Selmer (1920-1998): omtankens arkitektur. Oslo: Gaidaros forl, 2002.
• Vogt, M. «To kvindelige arkitekter». Hjemmenes vel, nr. 48 (1919): 631-632.

Anbefalt videre lesning:

• Arnold, D., red.: Women and architectural history. The Monstrous Regiment Then and Now, London: Routledge, 2025.
• Brown, Lori A., red.: Feminist Practices. Interdisciplinary Approaches to Women in Architecture, London: Routledge, 2011.
• «En kvindelig murer», Morgenbladet, nr. 513 28. september, (1904), s. 2.
• Fadnes, Astrid og Schnell, Alf Jørgen. «Imot kjøkkenrealismen: Kirsten Sand og den eksperimentelle boligen». Arkitektur N 102, nr. 6 (2020): 96–99.
• Jannie Rosenberg Bendsen, Svava Riesto og Henriette Steiner, Ufortalte Historier om Kvinder i Dansk Arkitektur, 2023.
• Karen Burns og Katie Lloyd Thomas, «Foreword to the 2022 Edition,» i Matrix (ed.), Making Space: Women and the Man-Made Environment, 2022.
• Voss, S.: «En visitt hos tre av våre kvinnelige arkitekter», Urd (1933), s. 296–297 + 301.
• Seip. Elisabeth.: «Kirsten Sand. Arkitekt for sin tid». I Berørt av bygninger, redigert av Elin Haugdal, Hege Olaussen og Svein Aamold, Nordlit (2015) s. 61-78