Thalatta

Den unge Olav Strømme gjorde seg bemerket i 1930-årene med eksistensielt ladete byvisjoner, forsteinete blomster og nattstemninger. Flere av bildene var laget i utradisjonelle materialer med sementmasse, farget glass og speilbiter, og viste slektskap med noen av Max Ernsts surrealistiske undergangsmotiver fra slutten av 1920-årene.

Fra 1960-årene gjenopptok Strømme arbeidet med sine mørke, nattlige motiver, nå i abstraherte former og ofte i store formater. Thalatta, som er nesten tre meter høyt og tilnærmet kvadratisk, er holdt hovedsakelig i mørke bruntoner, i kontrast til skimrende innslag av sølv. Billedflaten er delt vertikalt i tre klare felt, der feltet lengst til høyre er spent opp på separat ramme. På nært holdt ser man nyanser av blått og andre farger, påført ved bemalte lapper som etterpå er fjernet og har etterlatt små malingsrester som gir et vibrerende og taktilt inntrykk. Tittelen er gresk. Den viser til Xenofons skildring av Spartas tilbaketrekning fra krigen i Lilleasia, og krigernes gledesrop når de omsider ser havet – Thalatta!

Den amerikanske kunsthistorikeren Robert Rosenblum har pekt på hvordan Mark Rothko og andre abstrakte malere i annen halvdel av det 20. århundre viderefører fremstillingen av det sublime i det romantiske maleriet med bruk av enkle, abstrakte former i store formater. Det er rimelig å tenke at Strømme ønsket å skape nettopp et slikt inntrykk av det storslagne eller grenseløse i dette monumentalt anlagte, abstrakte maleriet.