Riss

Kjell Bjørgeengen har beskjeftiget seg med video siden 1981. Særlig har han arbeidet med det analoge videosignalet og med visuelle manipulasjoner som ligger bak de figurative TV-bildene vi kjenner fra kommersielt fjernsyn. De uskarpe sorte og hvite bølgene som flyter over de 19 monitorene Riss består av, presenterer ikke et gjenkjennelig utsnitt av verden, men tilkjennegir videosignalenes egen materialitet. Bare spor av video-opptakene som er utgangspunktet for verket – fra rullefortauene på metrostasjonen Châtelet, Paris – er synlige etter at videoen er prosessert til musikk av Jöelle Léandre.

Musikken er gjort til et strukturerende element og omsatt til videosignaler som tilslører bildene og snur opp ned på TV-skjermens logikk, hvor videosignalene vanligvis kun eksisterer bak bildene de projiserer. Raden av monitorer innrammet i patinert stål står i sterk kontrast til de flytende videobildene, og oppfordrer betrakteren til å bevege seg rundt verket for å se det fra flere sider. Riss innbyr ikke til passiv TV-titting, men inviterer til en nærmere undersøkelse av mediet.

Riss ble kjøpt inn av Museet for samtidskunst i 1991 som det første videoverket i samlingen. Museets innkjøpskomité argumenterte ikke for kjøpet med utgangspunkt i det videospesifikke; den faglige begrunnelsen var basert på forståelsen av verket i en bredere kunstkontekst. I ettertid er det derfor viktig å poengtere at nettopp Riss er karakterisert som museets første videoverk lenge etter videokunstens frembrudd i 1960-årene.