Learning to See IV

Antony Gormleys skulpturer, installasjoner og offentlige kunst tar for seg forholdet mellom menneskekroppen og dens omgivelser. Learning to See IV er en av syv skulpturer fra de tidlige 1990-årene som satte i gang en debatt om menneskefiguren i kunst og skulptur i både Storbritannia og Europa for øvrig. Gormleys forestilling om kroppen som en plass for erindring og forvandling, berørte samtidige spørsmål om kjønn og identitet i kunst. Serien bruker kunstnerens egen kropp som både motiv, redskap og materiale.

Glassfiberavstøpninger av kroppen hans ble overlagt med et utvendig hudlag av bly for å gi dem et enhetlig, nærmest mekanisk utseende. Blyforseglinger loddet på disse «kistene» trekker tilskuerens oppmerksomhet mot deres indre rom og det som gjemmes der. Kroppen som ga form til den enkelte skulptur, er borte, og i dens sted er det nå en luftmasse. Skulpturen i naturlig størrelse er gjort om til et minnesmerke, et redskap som gjør det mulig å fornemme det en ikke kan se. Skulpturen handler om å lære å se menneskehetens åndelige kjerne. Gormley kom på ideen mens han holdt på med avstøpningen. Mens han var innhyllet i bomullslerret dekket med gips og ventet på at gipslaget skulle størkne, funderte han over sin egen kropp. Den stillferdige, frittstående posituren i Learning to See IV, med figurens hender hvilende ved siden, legemliggjør ideen om å tenke og meditere. De som betrakter verket, mediterer også. Skulpturen, tilskueren og den fraværende kunstneren deler dermed samme rom og samme idé.