Til Oscar

Fra midten av 1980-årene har fotograf og videokunstner Per Maning brukt dyr som motiv. Videoen Til Oscar viser seler i et basseng i en dyrepark. Blikket er sentralt i Manings kunst, og videoen starter med et nærbilde av en sel som stirrer på betrakter. De fire selene i bassenget glir grasiøst og friksjonsfritt gjennom vannet, i en buktende, lydløs dans. Videoen går med jevne mellomrom i sort. Det skaper en slags rytme. Bunnen virker slitt og oppskrapet. Dyrene sklir langs veggene, opp og ned. Det kan ligge et element av kritikk i verket. Selene lever fritt i havet – disse selenes skjebne er å svømme rundt og rundt i akvariet for å underholde publikum. Dyrenes nærgående blikk gir betrakter et snev av ubehag.

Det klassiske portrettet har fokus på å forene korrekt gjengivelse med personlighetstolkning. Manings dyreportretter setter spørsmål ved identitet og roller. Vi projiserer menneskelige egenskaper over på dyrene. Øye-til-øye-kontakten blir en metafor for et møte mellom betrakter og den andre. Dyrets blikk fungerer som et speil hvor vi ser oss selv i den andre.

Maning knytter seg til en kunsthistorisk tradisjon med sine dyreportretter, og gir dyrene sjel. Det har den spanske maleren Francisco Goya (1746–1828), tyske Franz Marc (1880–1916) og Edvard Munch (1863– 1944) også gjort. Det Maning har felles med disse kunstnerne, er at de gjengitte dyrene går ut over den konvensjonelle dyresjangeren. Kunstnerne lever seg inn i de portretterte dyrenes psyke med respekt og empati.