Folketeaterbygningen

Nattmotiver var internasjonalt utbredt i arkitekturtegningen rundt 1930. Med lyssatte bygningsfasader feiret man det elektriske lyset og det urbane kveldslivet i metropolen. «Lysarkitektur» hadde blitt et begrep, og lys ble betraktet som et kunstnerisk byggeelement.

Et illustrerende eksempel er dette litografiet av Folketeaterbygningen, utført under videreutviklingen av Morgenstiernes & Eides seirende konkurranseutkast fra 1926. Teaterbygningen er her gitt en markant visuell identitet. Som en attraksjon i bybildet framstår den nærmest som en flombelyst kulisse. Da bygget ble presentert i Byggekunst i 1935, ble det derimot beklaget at selve teatret ikke hadde «noe ansikt mot hovedfrontene », da det lå midt i bygningskomplekset. Til gjengjeld ble Oslos første roterende lyskaster montert på taket, som reklame for Folketeateret. Motivet har innslag av det fantastiske. Bygget krones av en tilsynelatende svevede krans, der tittelen lyser mot en klar stjernehimmel. Spenningen mellom det spektakulære og det intime er likevel typisk. Mørket skaper mystikk, og nærhet blant figurene på balkongen over inngangen. Mens lyskasterne som peker mot himmelen forsterker byggets monumentalitet, strømmer lyset fra de nedre etasjene ut mot menneskene på torget. Det horisontale lyset understreker at aktiviteten i bygget er tett sammenvevd med byens kultur.

Arkitektene, som hadde studert i Tyskland, må ha kjent godt til Volksbuhne, og ideen om folketeateret som en inkluderende kulturinstitusjon som tok oppgjør med klassesamfunnet.