Nature morte

I sine stillebensmotiver konsentrerte Paul Cézanne seg om problemstillinger knyttet til farge og form. Han hadde en analytisk til- nærming til motivet og eksperimenterte med gradering av fargetoner for å skape volum og tredimensjonalitet i objektene. I forhold til sine kollegaer blant impresjonistene la han større vekt på komposisjon og geometrisk oppbygging av bildene.

Maleriet Stilleben er et fint eksempel på denne arbeidsmetoden. Frukten på bordet er bygget opp ved bruk av ulike fargevalører og tydelige, retningsangivende penselstrøk. Den tradisjonelle bruken av lys og skygge er forkastet, det samme er de tradisjonelle reglene for å skape illusjon av rom. Linjene i bordplaten føres ikke innover i rommet, men gir oss inntrykk av at vi ser bordet ovenfra. Samtidig er gjenstandene og frukten på bordet gjengitt ved overlapping og perspektiv slik at vi likevel oppfatter dybde i motivet. Cézanne ignorerte det klassiske idealet for dybdevirkning og lot hvert enkelt objekt være uavhengig av et samlende sentralperspektiv.

Cézannes betydning for billedkunstens utvikling i første halvdel av 1900-tallet kan vanskelig overdrives. Både Matisse og Picasso framholdt ham som inspirasjonskilde for sine egne radikale brudd med tradisjonen, og han har siden inspirert flere generasjoner av kunstnere. For hans egen kunstneriske utvikling var møtet med impresjonistene Monet, Renoir og Pissarro i Paris i 1860- og 70-årene avgjørende.