Fra Stalheim

Komposisjonen gir et fortettet inntrykk. Fjellene rundt Stalheim hever seg majestetisk mot en regntung, mørk himmel, der solen glimter gjennom skylaget og reflekteres av vanndråpene i regnbuen som hvelver seg over dalen og holder landskapet i et fast grep. Kontrasten til Fra Bastei, malt i 1819, er slående: I det tidlige arbeidet er oppmerksomheten konsentrert om det stupbratte klippefremspringet; her er avgrunnen skjult bak den lille sletten i forgrunnen og antydes bare ved fosserøyken. Ved å gjøre fjellsidene steilere enn de er i virkeligheten, har Dahl lukket billedrommet ytterligere. Panoramaet er på samme tid storslagent og intimt.

Denne lukkete verden rommer et mylder av detaljer, små scener som alle forteller en historie, og som setter menneskenes dagligdagse sysler og flyktige tilværelse opp mot det urgamle fjellandskapet og et helt annet tidsperspektiv. I likhet med i Vinter ved Sognefjorden finnes det også her elementer som er blitt tillagt en symbolsk betydning. Regnbuen er det mest iøynefallende – den er blitt oppfattet både som et symbol på det guddommelige og som en hyllest til den unge norske nasjonen – mens den forrevne bjerken i forgrunnen kan henspille på de voldsomme naturkreftene som utgjør en konstant trussel mot menneskenes eksistens.

Tekst: Bodil Sørensen