Balalaika

Hvorfor balalaikaen ble valgt som utgangspunkt for dette maleriets motiv er uvisst, men komposisjoner med musikkinstrumenter var generelt utbredt blant dem som jobbet i et kubistisk formspråk. Forholdet mellom de ulike kunstformene, som for eksempel musikk og maleri, var også temaer som opptok mange av tidens kunstnere. Balalaikaen har røtter i russisk folkemusikk og blir ofte brukt til å artikulere hurtig, gjentakende rytme. Musikalitet og rytmespill er noe som preger Thorvald Hellesens maleri. De klare fargene og måten motivet abstraheres og løses opp i gjentakende former skaper en dynamisk og pulserende visuell klangvirkning.

I årene rundt 1920 var Hellesen en del av tidens progressive kunstmiljøer i Paris, der han blant andre var venn med Fernand Léger. Han var en av de få norske kunstnerne som tok innover seg impulsene fra kubismen, men bildet vitner også om en våkenhet overfor hva som ellers rørte seg av tidens nye retninger. Sammen med blant andre Ragnhild Keyser og Charlotte Wankel er han en av 1920-tallets fremste abstrakte modernister innen norsk kunst.

Hellesen var lenge glemt. I det norske samtidige miljøet var hans valg av stil annerledes og radikal. Etter at hans bilder ble møtt med liten forståelse i hjemlandet rundt 1920 forsvant han fra den norske kunstscenen, og omkring 1930 stagnerte hans utvikling som kunstner. Rundt 1970 ble imidlertid hans produksjon gjenoppdaget og verdsatt på en måte som siden har gitt ham en mer rettmessig plass i norsk kunsthistorie.