Det subjektive fotografiet

Begrepet «Det subjektive fotografiet» referer både til en faglig betegnelse og en bredere forståelse av subjektivitet innenfor fotografisk praksis. Den tyske fotografen Otto Steinert befester betegnelsen «det subjektive fotografiet» i 1950-årene. Med inspirasjon fra modernismen skal fotografen følge sin indre visuelle impuls i et fritt og eksperimenterende uttrykk.

I en mer generell betydning legger betegnelsen vekt på den personlige opplevelsen av verden, framfor en objektiv, nøytral beskrivelse. Hvem er jeg? Hvem er jeg i relasjon til andre?

Etableringen av Forbundet Frie Fotografer og Fotogalleriet i 1970-årene forankrer kunstnerisk fotografi i kunstfeltet i Norge. Dette er en brytningstid. Fjernsynet overtar som nyhetsformidler, dokumentarfotografiet mister terreng, og en kritisk holdning til objektiv sannhet fremmer et subjektivt blikk.

Robert Meyer er en viktig drivkraft for det kunsteriske fotografiet i Norge. Han er sentral i etableringen av organisasjoner og av en høyere utdannelse innenfor fotografi. Meyer blir professor for den første fotografiske kunstutdannelsen på høyskolenivå i Norge: Institutt for fotografi ved Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen, i 1990. Han opparbeider en privat samling med norsk og nordisk kunstnerisk fotografi. Robert Meyer Collection blir ervervet av Nasjonalmuseet i 2004.

Fotografiene av Tom Sandberg er blant de første som Museet for samtidskunst kjøper inn til samlingen. Sandberg arbeider gjennomgående i et subjektivt uttrykk. Han er i utgangspunktet påvirket av det norske fotografi- og filmmiljøet rundt Manité-gruppen, blant andre Dan Young og Arild Kristo. Senere finjusterer han sitt estetiske uttrykk under studiene ved Trent Polytechnic, Nottingham.

Det er få gallerier som stiller ut fotografi i 1980-årene. Café Vära i Oslo blir et viktig samlings- og utstillingssted for unge kunstnere på denne tiden. I 1985 presenteres Lill-Ann Chepstow-Lustys soloutstilling «Feelmale» i kafeen, med tema kropp, kjønn og identitet.