Aasa

Frans Widerberg begynte sin karriere i en brytningstid mellom abstrakt og figurativ kunst. Selv har han aldri forlatt det figurative uttrykket. Han ble utdannet på Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi i 1950-årene, og debuterte i 1963. Bildene inneholder ofte mennesker; langstrakte og elegante, i naturen eller svevende i kosmos, malt i lysende, fargesterke primærfarger. Bildene er betegnet som ekspressive og romantiske, ikke minst bemerkes den stemningsbærende, nærmest visjonære lysføringen. Blant annet er det referert til inspirasjon fra den særpregete romantikeren Lars Hertervig og fra Edvard Munchs symbolisme.

Penselstrøkene er kraftige og artikulerte, og skaper uro og vitalitet i overflaten. Widerberg har vært opptatt av anatomi og bevegelse, og figurene er framstilt i et utall positurer fra ulike synsvinkler; stående, krypende, liggende, vandrende, ridende og svevende, i skiftende lys- og værforhold. Det er ikke bare formale aspekter som har opptatt Widerberg. Mange av motivene har svært konkrete titler og viser til sinnstilstander, til myter og fortellinger eller til eksistensielle spørsmål.

Aasa står alene i bildet og lener seg mot en vegg med en lysere vindusåpning. Ansiktet er skyggelagt. Kroppen er tydelig modellert og kaster skygger mot bakgrunnen. Føttene er godt plantet i underlaget. Veggen er i hovedsak holdt i rødt, noe som gir den tyngde. Figuren er holdt i gyldne toner, mens bakgrunnen har urolig vekslende fargefelt som spiller i gult, rødt og blått. Dette er et klart eksempel på Widerbergs karakteristiske og høyst personlige stil.