Avgrensning nr. 2

Med sin kunstneriske debut i 1980, sto Susana Solano frem som representant for det nye, pulserende kunstlivet som blomstret opp i Spania etter Francos død i 1975. Landet hadde da i førti år vært politisk og kulturelt isolert fra resten av Vest-Europa, og sentrale kunstnere som Pablo Picasso, Juan Miró, Salvador Dali og Julio Gonzalez hadde i lange perioder vært bosatt i andre land og produsert sin kunst der.

Med utgangspunkt i maleriet ble skulpturen Solanos viktigste medium, og fra midten av 1980-årene stilte hun ut på en rekke internasjonale mønstringer, som documenta i Kassel og biennalen i São Paulo. Med tråder tilbake til minimalismen slutter hun seg til den spanske skulpturens moderne tradisjon og til kunstnere som Julio Gonzalez og Eduardo Chillida. Som hos disse er jernet et fremtredende materiale også hos Solano.

Verket består av fire deler klart avgrenset fra hverandre, omkransende en sentral kube plassert hevet i en jernramme. Hele komposisjonen består av rette linjer og vinkler som både åpner og lukker seg for betrakteren. Alle sider er like. Materialet er behandlet på ulike vis som gir rike nyanser i brunt og grått. Skulpturen lukker seg om seg selv og innbyr mer til kontemplasjon enn dialog. Arbeidet er både positivt og negativt ladet, og fremstår både som et vern og et fengsel. Samtidig innehar det et sakralt element, med referanser til et offersted. I et moderne formspråk viderefører Solano her den spanske kunstens fascinasjon for det rituelle.