I 1979 leverte Hilmar Fredriksen Kommunikasjonsstykke inn til Høstutstillingen, men verket ble den gang refusert. I en tekst som siden er blitt en integrert del av verket, redegjør kunstneren: «Kommunikasjonsstykke handler om gjensidig avhengighet mellom to personer, den introverte og den ekstroverte. Den introverte sitter inne i vognen uten bevegelighet og ser gjennom en spalte, ser, men kan ikke handle. Den ekstroverte har full bevegelighet, men bærer ugjennomsiktige briller, speiler omgivelsene, men gir bare et overflatebilde, speilbilde. Ønsket om bevegelse skaper gjensidig avhengighet.»
Selve utformingen av verket er enkel og asketisk, men har likevel en slags eleganse. Likeledes er valget av materialet til vognens karosseri – finér – et uttrykk for nøkternhet, kanskje en viss letthet. I spennet mellom kasse og mumiekiste har vognen et formalt slektskap med tidlig modernistisk billedkunst og annen formgivning. Denne nøkternheten, som skaper inntrykk av formal klarhet, står tilsynelatende i motsetning til verkets idéinnhold. For i utviklingen av det kommunikative spenningsforholdet mellom verkets to tilhørende «aktører», nærmer kunstneren seg heller et mystisk felt, der normale, rasjonelle prosedyrer er komplisert, til dels satt ut av spill.
For Fredriksen ble konseptkunsten en viktig impuls i slutten av 1970-årene, som ledesnor til en ny oppfatning av hva kunst kunne være og som korrektiv til inngrodde, romantiske og ekspresjonistiske forestillinger om kunst og kunstnerrollen.
