Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe)

Vestens første møte med Ilya Kabakov var presentasjonen av serien «10 personer», som ble vist i New York i 1988. Sammen med albumserien med samme navn utgjør disse ti installasjonene på mange måter kjernen i Kabakovs kunst. Han videreutviklet senere en del av disse arbeidene, blant annet Søppelmannen (Mannen som aldri kastet noe), som i 1995 fant sitt faste tilhold i Museet for samtidskunst.

Installasjonen gjenskaper Søppelmannens rom i de såkalte «fellesleilighetene», som var et særegent sovjetisk fenomen. Disse «kommunalkas» oppsto etter revolusjonen da alle typer bygårder ble omformet til kollektiver der menneskene ble stuet sammen. Det spesielle miljøet og den livsstilen som utviklet seg her kom også til å prege Kabakovs oppvekst, og er et sentralt tema i hans kunst. I et slikt nærmest surrealistisk miljø kunne denne Søppelmannen ha levd. Alt rot og rask, gjenstander han selv har brukt eller søppel han har funnet opptar nesten hele boflaten, sirlig katalogisert, ordnet og plassert, mens møbler, klær og husholdningsartikler er stuet i hauger langs ytterveggene.

Installasjonen uttrykker hverdagslivets heroisme der småborgerlig trøstesløshet settes opp mot kommunistiske idealers hule patos. Kunstneren gjør seg til talsmann for den lille mann som aldri blir hørt og som aldri finner plass i de offisielle historiebøkene. Men som i alle Kabakovs arbeider, er det den universelle menneskelige dimensjon som gir det dets unike kvalitet og hever det over tid og sted.