Bjarne Melgaard fikk sitt gjennombrudd i Norge i 1990-årene i en tid hvor den såkalte nykonseptualismen var toneangivende: en idébasert kunstform, ofte med et redusert uttrykk. Melgaard skiller seg ut både med sitt ekspressive formspråk og sin mer private tematikk. Han er kjent for å provosere og tøye grenser. Motivene og tematikken har klare misantropiske overtoner.
Rominstallasjonen er omfattende og rik på både materialer, innhold og referanser. Tekstilene og tegningene skaper en intim atmosfære. Tittelen er lang, poetisk og fragmentert, og gir oss en rekke hentydninger til lesning av verket. En av referansene er til kunstneren Paul Gauguin (1848–1903), kjent for sine motiver av lettkledde sydhavskvinner, men også for sitt utsvevende kjærlighetsliv, med familie i Danmark og elskerinner på Tahiti. Både kokosnøttene og de flytende teppene som kan minne om vann, gir assosiasjoner til sydligere breddegrader. Og ser vi installasjonen som helhet, er det mulig å gjenkjenne et ekko av Gauguins dekorative formspråk.
Ifølge tittelen er verket også dedikert til Ernest Hemingways barnebarn, modellen og skuespilleren Margaux Hemingway. Samme året som verket ble påbegynt, ble hun funnet død som følge av en overdose. Er det et rom for overskridelser Melgaard har skapt og som vi får titte inn i? Overskridelser av kunstnerisk, moralsk og menneskelig art? Det smertefulle og det som befinner seg i randsonen av vår tålegrense får plass, kanskje ikke i samfunnet, men i denne installasjonen.
