Stilleben

Pablo Picassos kunstnerskap utfoldet seg i faser som stilistisk var svært ulike. Etter den kubistiske perioden utviklet han i årene mellom 1917 og 1924 en personlig variant av nyklassisismen, og figurframstillinger var da hans foretrukne motiv. Selv om noen av maleriene fra denne perioden videreførte elementer fra det kubistiske formspråket, var det først og fremst det figurative som opptok ham. Fra 1924 ser vi imidlertid nok et skifte, og i påfølgende år gjør kubistiske problemstillinger seg på nytt gjeldende. Igjen er det stillebensjangeren som er utgangspunkt for Picassos romlige lek og utprøvinger, slik vi ser det i Nasjonalmuseets maleri Stilleben.

Til forskjell fra de tidlige stillebenene (1909–17) er de fra siste del av 1920-årene utført i større formater og preget av en sterkere fargebruk. Gjenstandene som gjengis er ofte en gitar eller en mandolin, ulike frukter, en flaske og gjerne en mønstret duk. Ved å trekke inn mønstrete duker, gardiner, eller som i Nature morte en tapet, tilføres rytme og variasjon i billedflaten. Det kubistiske formspråket med overlappende lag og elementer som går i hverandre med den følge at objektene blir vanskelig identifiserbare, videreføres. Imidlertid har gjenstandene og komposisjonen i sin helhet her i større grad en dekorativ virkning. Picassos bilder fra slutten av 1920-årene uttrykker frodighet og ekspressivitet, og vi kan fornemme en viss likhet med Henri Matisses stilleben.