På kanten av stupet

I dette bildet har Gustave Courbet malt seg selv inn i en dramatisk situasjon. Han befinner seg i et fjellandskap, på kanten av et stup, tilsynelatende i ferd med å falle utfor og ned i en avgrunn. Ansiktsuttrykket preges av desperasjon, og den psykiske tilstanden understrekes ved at han tar seg til hodet i en fortvilet gest. Den andre hånden strekker han mot oss, ut i tomrommet, som om han vil ta seg for, men ikke finner noe å gripe tak i. Er vi vitne til en situasjon med dramatiske implikasjoner? Eller er det en marerittscene som utspiller seg?

Bildet kan leses biografisk, som en selvfremstilling malt i en vanskelig periode for kunstneren. Courbet slet med tvil og manglende selvtillit i unge år, men i flere brev til familie og venner beskriver han seg selv som enormt ambisiøs. Det er kjent at han gjennom hele livet, men særlig tidlig i karrieren, følte en ambivalens i forhold til sitt selvtilfredse ytre og sin indre usikkerhet. Sett i lys av slike fakta kan motivet tolkes som en allegori over hans sinnstilstand på denne tiden.

Dette personlige aspektet bør imidlertid ikke få overskygge de generelle referansene som bildet også åpner opp for. Særlig i fransk og tysk romantikk var det en tendens til å koble kunstnerisk genialitet til galskap. Bildet kan også forstås som en visualisering av ideen om kunstneren som et ensomt geni, ragende over mengden, og som en som løftes opp til et nivå av noe uforståelig sublimt – en tilstand som vekker frykt, ambivalens og desperasjon, men som også gir høyere innsikt.