Fire kunstnere

Charlotte Wankel begynte å male portretter relativt sent i karrieren. Det stiliserte formspillet med flate, rene fargeplan og det sterkt reduserte billedrommet som vi her ser er karakteristisk for hennes portrettkunst i 1930-årene. Wankel er også kjent for sine geometrisk-abstrakte malerier fra 1920-årene. I likhet med Thorvald Hellesen, Ragnhild Keyser og Ragnhild Kaarbø sto hun i denne tiden i nær forbindelse med det radikale kunstmiljøet i Paris. Hun oppholdt seg der i lange perioder og studerte ved Académie Moderne under Fernand Léger og Amédée Ozenfant.

I dette gruppeportrettet er to av hennes kolleger fra Paris-tiden, Keyser og Kaarbø (til venstre), stilt sammen med to andre norske kunstnere, Henrik Sørensen og Joronn Sitje. Mot midten av 1930-tallet var Sørensen en viktig aktør i norsk kunstoffentlighet, mens Sitje var en av hans elever. I bildet dominerer Sørensen scenen med sin ruvende figur og den påfallende store hånden. Er den vennlig hilsende eller strengt formanende? Hovedfigurens blanding av gunst og avvisning antyder aktuelle brytninger i tidens kunstneriske orientering: på den ene siden Keysers, Kaarbøs og Wankels avantgardistiske orientering, og på den andre siden Sørensens og Sitjes romantiske ekspresjonisme.

Wankel var som ung elev av Sørensen, og han forsvarte i 1920-årene hennes og andre nordiske kubisters kunstverk overfor datidens negativt innstilte kritikere. Dette endret seg med årene og gruppeportrettet kan forstås som en tematisering av den kunstneriske situasjonen.