Rapsodie inepte (uendelig)

Rapsodie inepte (Infinito), som kan bety «udugelig rapsodi», er den tvetydige tittelen på Pier Paolo Calzolaris tre meter brede veggskulptur, formet som et uendelighetstegn og dekket av brune tobakksblader og neonskrift som lyser rapsodieinepte. I oldtidens Hellas ble «rapsodi» brukt om bruddstykker av større dikt. Calzolaris verk peker mot den samme dobbeltheten: Det er både skjørt og fragmentarisk, samtidig som det i en enkelt sveipende linje peker mot en ufattbar uendelighet. Hva denne rapsodien symboliserer er usikkert. Er det kunstens begrensende evne til å fange det virkelige, det vesentlige? Eller er verket er bilde på hvordan man som menneske er henvist til å fortolke verden via utilstrekkelige bruddstykker?

Selv om Calzolaris materialer er hverdagslige, kombineres de på måter som antyder at vi står overfor noe større, enten det er et filosofisk spørsmål eller en åndelig erfaring. Innlemmet i arte povera i 1968, skiller han seg ut fra de andre i gruppen ved at arbeidene, på tross av eksentriske materialkombinasjoner, ofte gir en fornemmelse av noe arkaisk og melankolsk. Et av flere tilbakevendende elementer i Calzolaris kunstnerskap er is og ising, det preger også det andre arbeidet av kunstneren som finnes i museets samling. Senza titolo (1990) er et monokromt «maleri», der den gåtefulle hvitfargen ikke skyldes maling, men frost fra et kjøleelement. Ifølge kunstneren er det et forsøk på å gjenskape den «rene hvitheten» av sollys som treffer marmor.