Etter badet

I 1880-årene interesserte Auguste Renoir seg for en type maleri som hans samtidige var lite opptatt av, klassisk aktmaling. Med sitt naturalistiske utgangspunkt betraktet de fleste impresjonistene denne sjangeren som en utlevd, akademisk øvelse. Men Renoir valgte nå å ta utgangspunkt i den store klassiske tradisjon, fra Rafael via Rubens til Ingres, i et forsøk på å rendyrke et malerisk uttrykk fritt for impresjonistisk tilfeldighet. Han søkte linjens og formens skjønnhet i et harmonisk, sensuelt hele, slik det kunne uttrykkes i unge kvinners legemer. Etter badet er et typisk eksempel på denne nye orienteringen i Renoirs kunst. Noen betraktet denne dreiningen mot de klassiske idealer som søtladen kitsch, mens andre fant i ”den sene” Renoir verdifulle impulser til eget arbeid. Så vel Matisse som Picasso (i 1920-årene) lærte mye av Renoir. Den unge kvinnen er, som en moderne Afrodite, steget opp av bakgrunnens blågrønne hav. Inntegnet i en enkel og klassisk triangulær komposisjon sitter hun og tørker sin ennå fuktige kropp.

Bildet kom til Skandinavia i 1914, først til en utstilling i København, før det ble fraktet opp til ”Den franske utstilling” i Nasjonalgalleriet sommeren 1914. Grunnet krigsutbruddet ble det hengende i museet, men tilhørte fremdeles en fransk kunsthandler. Takket være en sjenerøs pengegave fra den norske skipsrederen Tryggve Sagen, fikk Etter badet en varig plass i Nasjonalgalleriet i 1917.