Livets dans

På en grønn gresslette er dansende mennesker samlet en sommernatt. Paret i forgrunnen er tett omslynget, hun i en rød kjole som folder seg rundt mannen, som er kledd i svart. De flankeres av en ung kvinne i hvit kjole og en eldre kvinne kledd i svart. Bak danser flokken, summarisk malt med sveipende strøk. Vi fornemmer farten og rytmen, som en motsats til forgrunnsfigurenes oppstilte positurer. Strandlinjen, horisonten og månen som speiler seg i havet, setter en stemningsfull bakgrunn. Livets dans var det siste motivet Munch malte i Livsfrisen. På mange måter samler det opp flere av frisens elementer i framstillingen av kjærligheten og livets gang. Forholdet mellom mann og kvinne, ensomhet, sorg og død opptok Munch i tekst og bilder gjennom 1890-årene. I Livets dans skildres kvinnen i ulike livsstadier og tilstander, fra ung og forventningsfull til eldre og sorgfull. I sentrum vises kvinnen oppslukt i omfavnelsen og kledd i rødt, kjærlighetens farge. I en skjønnlitterær tekst har Munch beskrevet maleriet og dets plass i kjærlighetens syklus:

Den store Fries Livets Fries som han havde begyndt på for mange År siden – som skulde skildre Livets Rundgang – den begyndende Elskov – Livets Dans – Elskoven på sin Høide og dens Hendøen og så Døden – (1908, emunch.no: MM.T.2800).

Livets dans fikk en sentral plass i Livsfrisen og var med på de viktige utstillingene der frisen ble presentert i Berlin i 1902, Leipzig i 1903, Kristiania i 1904 og Praha i 1905. I Berlin var bildet plassert i den andre seksjonen med tittelen «Kjærlighetens blomstring og fall». Motivet inngikk i alle Munchs friser og utkast til friser. Munch malte Livets dans etter en reise til Firenze, der han hadde studert den italienske renessansekunsten. Friser var populære i Munchs samtid, og renessansens malerier ga ofte inspirasjon. De sterke fargene og bruken av klare fargefelter viser også en inspirasjon fra Paul Gauguin og syntetismen. Livets dans kan sies å avslutte Munchs symbolistiske periode. Om bildet skrev Munch til Jens Thiis: «Finner Du ikke lighed i «Livets dands» med rythmen og bevægelsen i de sidste 20 års dans? Overhovedet i livsfrisen?» (Brevutkast til Jens Thiis, datert 1933–1940, emunch.no: MM N 43). I likhet med Manet, Degas og Seurat, fanget Munch inn dansen som kulturelt fenomen omkring århundreskiftet. Pionerer innen moderne dans opptrådte på scener i Paris og Berlin. I litteraturen finner vi dansen som motiv hos Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Munchs diktervenner Helge Rode, Sigbjørn Obstfelder og Vilhelm Krag. Første gang Munch befattet seg med motivet, var i maleriet Ball (1885, Woll 2008, M 115). Om sitt personlige forhold til dansen skrev han til forfatteren Barbra Ring: «… Jeg fik i mit religiøse hjem aldri lært at danse og led af ulykkeli kjærlighed til dansen –» (Nasjonalbiblioteket, brevs. 782, PN 762).

Livets dans kom inn til museet som gave fra Olaf Schou i 1910. Schou kjøpte maleriet på Munchs utstilling i Dioramalokalet dette året og ga det direkte til museet. Bildet har to signaturer som forteller at Munch påbegynte maleriet i 1899 og sluttførte det i 1900. Første gang det ble vist på en utstilling, var i Dresden i 1900, da med tittelen Johannisnacht, den tyske betegnelsen på sankthansaften. På en utstilling i Dioramalokalet i Kristiania i 1904 hadde det fått tittelen Livets dans. På Commeter kunsthandels liste fra 1906 sto maleriet oppført som nr. 44 under tittelen Tanz des Lebens. Munch tok opp motivet i flere variasjoner og utgaver. Dansende par inngår i både Lindefrisen (1904, Woll 2008, M 614), Reinhardt-frisen (1906--1907, Woll 2008, M 730) og Freiafrisen (1922, Woll 2008, M 1414). I Livsfrisen inngikk også Dans på stranden (1899--1900, Woll 2008, M 460), som Munch malte like før Livets dans. I januar 1925 skrev han seg inn i Nasjonalgalleriets kopiprotokoll for å kopiere sine egne bilder Aske(Nasjonalmuseet, NG.M.00809) og Livets dans. Den senere versjonen av Livets dans er gildere i fargene (1925, Woll 2008, M 1563). To tegninger fra 1898--1899 (Munchmuseet, MM.T.02392; PE.T.00505) knytter an til motivet.

Wenche Volle

Teksten ble første gang publisert i Edvard Munch i Nasjonalmuseet. En samlet oversikt (Oslo: Nasjonalmuseet, 2022).

• Hansen, Vibeke Waallann, et al. Edvard Munch i Nasjonalmuseet: en samlet oversikt. Redigert av Ustvedt, Øystein, et al. Oslo: Nasjonalmuseet, 2022. kat.nr. 40.
• Ford, Thierry, et al. «Munch and optical coherence tomography: unravelling historical and artist applied varnish layers in painting collections». European Physical Journal Plus, 2021. https://link.springer.com/article/10.1140/epjp/s13360-021-01758-5. [upaginert]
• Vassenden, Erik. «Liv, bilde, fortelling. Narrative mønstre i Edvard Munchs ‘Livsfrise’"», i «I oss er verdener», utstillingskatalog, 2019. 25.
• Coppel, Stephen. «Munch and the theatre in Paris», i «Edvard Munch. Love and Angst», utstillingskatalog, 2019. 105.
• Stein, Mille. «Sjalusiens farger. Edvard Munchs maleriske virkemidler», i «I oss er verdener», utstillingskatalog, 2019. 39.
• Ustvedt, Øystein. Munch: En introduksjon til bildene og livet. Oslo: Stenersens forlag, 2018. 87.
• Stein, Mille. «Patterns in Munch’s Painting Technique», i «Edvard Munch: Between the Clock and the Bed», utstillingskatalog, 2017. 40–1.
• Stein, Mille, et al. «A contribution to the varnish history of the paintings by Edvard Munch at the National Museum and Munch Museum», i «Public paintings by Edvard Munch and his contemporaries. Change and conservation challenges», 2015. 262.
• Zeiller, Christiane. «‘..More or Less My Antipode’: The Influence of Edvard Munch on Max Beckmann’s Early Work», i «Max Beckmann and Berlin», utstillingskatalog, 2015. 50.
• Ahtola-Moorhouse, Leena. «Elämän tanssin maalari = Målaren och livets dans», i «Edvard Munch: Elämän tanssi = Livets dans = The Dance of Life», utstillingskatalog, 2014. 53–4.
• Steihaug, Jon-Ove. «Edvard Munch’s Dramatic Art», i «Edvard Munch and the Modern Soul», utstillingskatalog, 2014. 32.
• Flaatten, Hans-Martin Frydenberg. Edvard Munch. Måneskinn i Åsgårdstrand - Edvard Munchs sjelelandskap, scener, stemmer og stemninger i en småby ved sjøen. Oslo: Sem og Stenersen, 2013. 126–8.
• Guleng, Mai Britt. «Livsfrisens fortellinger. Edvard Munchs bildeserier», i «Edvard Munch 1863-1944», 2013. 133.
• Grøgaard, Stian. Edvard Munch: et utsatt liv. Oslo: Akademika, 2013. 351.
• Endresen, Signe. «Mannen og kunstneren. Den mørke mannsfiguren i Edvard Munchs malerier 1891-1908», i «Kjønnsforhandlinger. Studier i kunst, film og litteratur», 2013. 221.
• Owesen, Ingeborg W. «Edvard Munch mellom kvinnesak, kjønn og kjærlighet», i «Edvard Munch 1863-1944», utstillingskatalog, 2013. 300.
• Volle, Wenche. «Munchs rom». [avhandling ph.d.]. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2012. 239–42, 340–1, 358.
• Lampe, Angela. «Dislocated Motifs: Munch’s Tendency Towards Repetition», i «Edvard Munch. The Modern Eye», utstillingskatalog, 2012. 36.
• Volle, Wenche. «Nolde og Munch», i «Emil Nolde. Jakten på det autentiske = In search of the authentic», utstillingskatalog, 2012. 24.
• Bischoff, Ulrich. Edvard Munch 1863-1944: Images of Life and Death. Köln: Taschen, 2011. 50.
• Autin-Grenier, Pierre. «Edvard Munch, une anecdote», i «Edvard Munch au Centre Pompidou», 2011. 74.
• Kuuva, Sari. «Symbol, Munch and Creativity. Metabolism of Visual Symbols». University of Jyväskylä, 2010. 40–1, 50, 56, 127, 136–7, 187–8, 194–6.
• Chang, Alison. «Negotiating Modernity: Edvard Munch’s Late Figural Work 1900-1925». [upublisert avhandling, ph.d.]. University of Pennsylvania, 2010. 128, 171, 174–6.
• Høifødt, Frank. Kunsten, kvinnen og en ladd revolver. Edvard Munch anno 1900. Oslo: Press, 2010. 71–5.
• Diana, Roberta. «Il rinascimento italiano secondo Munch: i viaggi in Italia e le riflessioni negli appunti dell’artista norvegese». Studi Nordici XVII, 2010. 13–4.
• Petrusevičiūtė, Laima Marija. Munch and Čiurlionis: Melancholy and Sun. Vilnius: Mintis, 2010. 73.
• Clarke, Jay A. Becoming Edvard Munch. Influence, Anxiety and Myth. Utstillingskatalog. Chicago: The Art Institute of Chicago, 2009. 157.
• Alessandrini, Marco. La mente spiegata da Edvard Munch. Psicoanalisi in dialogo con un artista. Roma: Edizione Magi, 2009. 111, 113.
• Woll, Gerd. Edvard Munch: Samlede malerier: B. 2: 1898-1908. Oslo: Cappelen Damm, 2008. kat.nr. 464.
• López, Horacio. Grandes maestros de la pintura: Munch. Barcelona: Editorial Sol 90 S.L., 2008. 50–1.
• Rutkowski, Eva. Edvard Munch’s Frauen: Frauendarstellung in der frühen Gemälden des norwegischen Malers Edvard Munch. Saarbrücken: Wdm Müller, 2008. 72.
• Templeton, Joan. Munch’s Ibsen. A painter’s visions of a playwright. Seattle: Museum Tusculanum Press og University of Washington Press, 2008. 80–1.
• Woll, Gerd. «Bruk og gjenbruk i Munchs tidligste malerier», i «Munch blir ‘Munch’. Kunstneriske strategier 1880-1892», utstillingskatalog, 2008. 101.
• Müller-Westermann, Iris. Munch själv. Utstillingskatalog. Stockholm: Moderna Museet, 2005. 59–65.
• Lange, Marit. «Skrik etc. nok en gang. Kontrafaktisk kunsthistorie». Kunst og kultur 88, nr. 4 (2005). 246–7.
• Gott, Ted. «Love’s Last Pyre», i «Edvard Munch: The Frieze of Life», utstillingskatalog, 2004. 95.
• Lange, Marit. «Munch as Portrait Painter», i «Edvard Munch: The Frieze of Life», utstillingskatalog, 2004. 128.
• Høifødt, Frank. «Edvard Munch - Stil und Tema um 1900 = Edvard Munch - style and theme around the year 1900», i «Edvard Munch. Thema und Variation = Edvard Munch. Theme and variation», utstillingskatalog, 2003. 56–7.
• Larsson, Lars Olof. «Die Weissen Nächte als Thema der Skandinavischen Malerei um 1900», i «Landschaft als Kosmos der Seele. Malerei des nordischen Symbolismus bis Munch 1880-1910», utstillingskatalog, 1998. 24–5.
• Høifødt, Frank. «Kvinnen, kunsten, korset. Edvard Munch anno 1900». [upublisert avhandling, doktorgrad]. Universitetet i Oslo, 1995. 155–6.
• Eggum, Arne. Edvard Munch. Portretter. Utstillingskatalog. Oslo: Munchmuseet og Labyrinth Press, 1994. 88–9.
• Müller-Westermann, Iris. «Im männlichen Gehirn. Das Verhältnis der Geschlechter im Lebenfries», i «Munch und Deutschland», utstillingskatalog, 1994. 38.
• Bischoff, Ulrich. Edvard Munch. 1864-1944. Köln: Benedict Taschen, 1993. 47–8.
• Forssman, Erik. «Tanz und Tod im Werk Edvard Munchs», i «Tanz und Tod in der Kunst und Literatur», 1993. 307–8.
• Nasjonalgalleriet, red. Norske malerier. Katalog. Oslo, 1992. 342.
• Høifødt, Frank. «Livets dans». Kunst og kultur 73, nr. 3 (1990). 166–7.
• Heller, Reinhold. Munch: his life and work. London: John Murray, 1984. 172.
• Eggum, Arne. Edvard Munch. Peintures - esquisses - études. Paris: Berggruen, 1983. 168.
• Hofstätter, Hans H. Jugendstil. Stuttgart: Klett, 1982. 11–20.
• Krieger, Peter. Edvard Munch. Der Lebensfries für Max Reinhardts Kammerspiele. Utstillingskatalog. Berlin: Nationalgalerie Berlin, 1978. 43.
• Stang, Ragna. Edvard Munch: mennesket og kunstneren. Oslo: Aschehoug, 1977. 120.
• Hodin, J.P. Edvard Munch. London: Thames and Hudson, 1972. 88.
• Nasjonalgalleriet, red. Katalog over norsk malerkunst: med 158 illustrasjoner. Oslo, 1968. kat.nr. 1290.
• Svenæus, Gösta. Edvard Munch: das Universum der Melancholie. Lund: Vetenskaps-societeten, 1968. 120.
• Langaard, Ingrid Lindbäck. Edvard Munch. Modningsår. En studie i tidlig ekspresjonisme og symbolisme. Oslo: Gyldendal, 1960. 405.
• Nasjonalgalleriet, red. Katalog over norsk malerkunst. Oslo, 1950. kat.nr. 1074.
• Gauguin, Pola. Edvard Munch. Oslo: Aschehoug, 1946. 166.
• Stenersen, Rolf. Edvard Munch: Nærbilde av et geni. Oslo: Gyldendal, 1945. 41.
• Nasjonalgalleriet, red. Norsk malerkunst i Nasjonalgalleriet. Oslo, 1933. kat.nr. 958.
• Thiis, Jens. Edvard Munch og hans samtid: Slekten, livet og kunsten, geniet. Oslo: Gyldendal, 1933. 274.
• Nasjonalgalleriet, red. Edvard Munch. Utstillingskatalog. Oslo, 1927. kat.nr. 89.
• Glaser, Curt. Edvard Munch. Berlin: Bruno Cassirer, 1917. 36.
• Ritter, William. «Un peintre norvégien. M. Edvard Munch», i «Études d’art étranger», 1906. 47.