Fra Verdensutstillingen i Paris i 1867

Siden 1850-årene hadde de såkalte ”verdensutstillingene” eksplodert i antall. I 1867 arrangerte Frankrike den hittil største. Den bredte seg utover Champ de Mars i Paris og publikum strømmet til fra hele verden. Édouard Manet var selv utelukket fra den offisielle kunstpresentasjonen på utstillingen og bygget derfor en egen utstillingspaviljong oppe på høyre bredd, rett ved Trocadero. Her på høyden hadde man et storslagent utsyn over utstillingsområdet.

Nå var det ikke selve verdensutstillingen som interesserte Manet mest. Den fungerer mer som et bakteppe for forgrunnens spredt plasserte figurer og grupper. Her er ingen samlende eller overordnende fortelling, snarere en illustrasjon av det moderne bylivets pulserende og fragmentariske mangfold. Det er rimelig å tenke seg at Manet har benyttet seg av en rekke enkeltstudier under utarbeidelsen. Disse synes i dag å ha gått tapt. I den unge gutten som lufter en hund gjenkjenner man Leon Koella Leenhoff, Mme Manets sønn.

Manet valgte å forlate bildet på skissestadiet, mer presserende hendelser krevde hans oppmerksomhet, som keiser Maximilians henrettelse i Mexico juni 1867. Bildet ble solgt for en beskjeden sum (som uferdig) på auksjonen etter Manets død. En stund var det eid av den store Manet-samleren Auguste Pellerin. Under første verdenskrig kom det igjen på markedet i Paris og ble ervervet av den norske skipsrederen Tryggve Sagen. Senere ble bildet innkjøpt av Nasjonalgalleriets Venner og gitt til museet.