Uten tittel (Kano)

Da publikum før første gang kom inn i det nye Museet for samtidskunst i Oslo i januar 1990, ble de møtt av et skingrende ul fra Gilberto Zorios mekaniske skulptur Uten tittel (Kano). Verket, som var laget til åpningen, hang som en litt faretruende parabelformet arm i museets trapperom. Samtidig utstrålte det den vektløse elegansen som kjennetegner mange av Zorios skulpturer, enten de motsetter seg tyngdekreftene ved å henge i vaiere, eller er preget av skjør spinkelhet – som Stella, den femtakkede stjernen av stålspyd som museet også hadde anskaffet til åpningen.

Zorios arbeider interagerer ofte med omgivelsene ved bruk av lyd, lys og væsker. Så også Kano, som i tillegg til å fylle museet med skjærende lyd, er utstyrt med beholdere fylt med koboltblå væske som vil endre farge til hvit, dersom romtemperaturen i museet plutselig skulle fyke i været. Allerede som student på akademiet i Torino jobbet Zorio med oksidasjon, elektrisitet og fordamping, ansporet av sin interesse for kjemiske prosesser og alkymi. I 1967 ble han innlemmet i arte povera-gruppen. I tillegg deltok han på kuratoren Harald Szeemanns berømte utstilling «When Attitudes Become Form» i Bern 1969 og på «9 at Castelli» i New York i 1968, hvor han og Giovanni Anselmo ble løftet frem som europeiske eksponenter for en ny, prosessbasert kunst. Ved overgangen til 1970-årene gikk Zorio i gang med «Per purificare le parole», en serie arbeider preget av språklige undersøkelser. Først i 1984 dukket kanoen opp i Zorios ouvre, en form han beskriver som «vannets spyd; det er begjær og drøm … ideen om anstrengelse, erobring, nye land faller».