Skrik er en videreutvikling av motivet Syk stemning ved solnedgang. Fortvilelse fra 1892 (Woll M 264), og utviklingen fram mot det endelige resultatet kan følges i en rekke skisser (se blant annet Eggum 1990). Både farger, format og motiv er sammenfallende i de to maleriene. Det forenklede landskapet er gjenkjennelig og viser Kristianiafjorden sett fra Ekeberg. I bakgrunnen til venstre vandrer to menn. Munch omtaler dem som to av sine venner i egne notater knyttet til motivet. Den største forskjellen mellom Skrik og det forutgående Fortvilelse ligger i transformeringen av hovedfiguren, fra en klart definert mannsperson til en vanskelig definerbar menneskeskikkelse. I tillegg gjorde Munch en vesentlig endring ved å plassere figuren i frontal stilling. Effekten av dette er slående og skaper et konfronterende og direkte kommuniserende bilde. Banebrytende var også den intime sammenhengen mellom innhold og utforming. Munch viste seg her som en eksperimenterende kunstner som sto i spissen for oppløsningen av tidens konvensjonelle kunstneriske arbeidsmetoder og estetikk. Enheten mellom form og innhold gjør Skrik til et epokegjørende verk i utviklingen fra symbolismen og over i 1900-tallets ekspresjonistiske kunst.
Før *Skrik * realisert som bilde, formulerte Munch temaet i en prosalyrisk tekst i sine håndskrevne notater:
Jeg gik bortover veien med to venner -- så gik {Jeg gik} solen ned Himmelen ble pludseli blodi rø
-- og jeg følte
et pust af vemod
-- en sugende smerte
under hjertet --Jeg standset, lænet mig til gjæret træt til døden -- over den blåsorte fjor og by lå blod ‹i› ildtunger
Mine venner gik videre og jeg sto igjen skjælvende
af angest --
og jeg følte det gik et
stor{e}t uennelig\t/ skri{g}k gennem naturen
(emunch.no: 1892, MM.T.2367)
*Skrik * finnes i to malte versjoner. Rekkefølgen på disse har i årenes løp blitt mye diskutert, men det er i dag bred enighet om at Nasjonalmuseets versjon ble malt i 1893, og Munchmuseets tidligst i 1910 (Woll M 896). Nasjonalmuseets maleri er dobbeltsignert, og det har en påbegynt skisse på baksiden. I tillegg til de to malte versjonene og denne skissen, finnes ytterligere to versjoner av motivet i pastell. Den ene er uten signatur og år, men dateres til 1893 (Woll M 332). Den andre er signert og datert 1895 (Woll M 327). Sistnevnte har på rammens nedre del en plate der en variant av kunstnerens prosadikt sitert over er gjengitt. Munch laget også en litografisk versjon i svart-hvitt i 1895.
Nasjonalmuseets Skrikble vist for først gang på Galerie Unter den Linden i Berlin samme år som det ble laget, da under tittelen Verzweiflung (Fortvilelse). I 1894 kom den første boken om Munchs kunst, inneholdende bidrag fra fire kunstkritikere og redigert av Stanisław Przybyszewski. Her omtales bildet for første gang i en kunstfaglig tekst. Przybyszewski behandler Skrik (Die Verzweiflung) som del av den tidlige «Kjærlighets-serien» og beskriver motivet som: «... slutt-tablået for en fryktelig kamp mellom hjerne og kjønn, som det siste har gått seirende ut av» (Przybyszewski 1894). Dette er ikke en vanlig oppfatning av bildets tema i dag, men tolkningen må ses i lys av hvordan det ble formidlet i de første årene. *Skrik *ble etter hvert oppfattet som et universelt uttrykk for angst og fremmedgjøring. Den første som ga en eksklusiv og grundig kunsthistorisk behandling av motivet, var Reinhold Heller (Heller 1973). Senere har motivet vært gjenstand for utallige analyser. I 2008 utga Munchmuseet en tematisk publikasjon viet de ulike versjonene, og i 2013 kom en omfattende bok med tittelen Skrik. Historien om et bilde (Tøjner og Gundersen 2013).
Motivets ikoniske status har vokst seg stadig sterkere fra 1970-årene og fram til i dag. I faglitteraturen om Munch fra første halvdel av 1900-tallet ble Skrik relativt sjelden reprodusert, men maleriets utstillingshistorikk viser tydelig at både kunstneren selv, og senere Nasjonalgalleriet, har ansett bildet som sentralt i kunstnerskapet. Skrik var med på de fleste av Munchs egne utstillinger fram til 1910, da Olaf Schou kjøpte maleriet, for så umiddelbart å gi det i gave til museet. Det var tidlig en forståelse blant norske kunstkjennere om at bildet representerte noe unikt, og at det måtte sikres norsk eierskap. Skrik har vært utstilt i Nasjonalgalleriet siden det kom inn i samlingen -- med unntak av utlån til andre museer. Maleriet var relativt ofte utlånt i 1960- og 1970-årene, men etter hvert som bildets berømmelse vokste seg sterkere, valgte museet å være restriktive med utlån, både av hensyn til publikum og til bildet selv. Sist det var på utlån, var til en utstilling i Japan i 1993. I 1994 ble det stjålet, men kom tilbake til museet samme år.
Oppe i maleriets venstre hjørne står det skrevet med blyant: «Kan kun være malet af en gal Mand!». Teksten er svak og knapt lesbar med det blotte øye. Det var lenge en vanlig oppfatning at dette var skrevet av kunstneren selv (Heller 1973; Næss 2004; Stenseth 2004). Fra 2008 har det vært akseptert av Munch-forskere at det sannsynligvis ble påført av noen andre. Dette bygger på en omtale av Munchs utstilling i København i 1904 der anmelderen skrev: «Det er paa dette Billedes knaldrøde Skyer, at en taktløs Haand med Blyant har skrevet: 'Kan kun være malet af en gal Mand'» (Woll 2008, 316). En nylig foretatt undersøkelse med infrarødt kamera samt skriftanalyse (Nasjonalmuseet og Munchmuseet 2020) bekrefter imidlertid den tidligere teorien om at teksten er skrevet av kunstneren selv.
Maleriet ble foreslått innkjøpt til Nasjonalgalleriet allerede i 1901 (NGs Forhandlingsprotokoll, 18.10.1901). Det går klart fram av innkjøpskomiteens referater og korrespondanse at de var interessert i å erverve flere bilder av Munch på dette tidspunktet, og særlig var Skrik ønsket. Kunstneren Gerhard Munthe, som var medlem av komiteen, skrev følgende til Munch i 1901: «Endelig maa vi da en Gang faa vide, hvad Du forlanger for Billedet 'Skrig' eller det andet som Du kaller 'Angst'» (emunch.no: 14.10.1901, MM K 720). I referatet fra komiteens møte senere samme måned står det at Munch har: «... forpligtet sig til *ikke *at tage 'Skrig' med til udlandet samt desuden indgaa paa at overlevere Nationalgalleriet eller Hr. Olaf Schou Forkjøbsrett til Billedet» (NGs Forhandlingsprotokoll 29.10.1901). Altså var ikke kunstneren villig til å selge bildet på dette tidspunktet, eller han forlangte en for høy pris. På tross av «forpliktelsen» det henvises til i referatet, viste Munch maleriet på utstillinger i Berlin, Leipzig, København og Praha i perioden 1901--1910. I 1910 kjøpte Olaf Schou bildet og gav det umiddelbart til Nasjonalgalleriet.
Vibeke Waallann Hansen
Teksten ble første gang publisert i Edvard Munch i Nasjonalmuseet. En samlet oversikt (Oslo: Nasjonalmuseet, 2022).
