Måneskinn

Maleriet viser en av Munchs mest forenklete skildringer av det norske kystlandskap i den lyse sommernatten. Det er tematisk beslektet med det tidligere Sommernattsdrøm. Stemmen, som har en kvinneskikkelse sentralt plassert i forgrunnen. Måneskinn er en naturstemning, uten menneskelig tilstedeværelse. Det er den særpregete månesøylen som først fanger blikket, den går igjen i flere av Munchs bilder. Det gjør også den buktende strandlinjen, som danner en horisontal motvekt mot trærnes stramme vertikalitet. Fargene er dempet, men med klare kontraster mellom den mørke skogbunnen, den hvite stranden og det intenst blå vannet. Detaljer er forenklet og underlagt helheten, men uten at kunstneren gir slipp på landskapets særpreg og gjenkjennelighet. Bildet har ingen handling, men er snarere uttrykk for en sinnsstemning. Samtidig vises det gjerne til månesøylen, trærne, den mykt bølgende strandlinjen og vannet som symboler på det maskuline og det feminine.

Motivet er sannsynligvis hentet fra området rundt Åsgårdstrand, hvor Munch oppholdt seg sommeren 1895. Han var sterkt knyttet til stedet. Sjøen og landskapet både lokket og inspirerte, og naturen der finner vi igjen i en rekke av kunstnerens bilder fra 1890-tallet. Gjennom disse bildene, skriver Munch et sted, ”snor seg den buktende strandlinje, utenfor ligger havet, som alltid er i bevegelse, og under trærnes kroner leves det mangfoldige liv med dets gleder og sorger.”

Maleriet er en testamentarisk gave fra Charlotte og Christian Mustad 1959, og ble innlemmet i samlingen i 1970.