Døden i sykeværelset

Bildet viser det som kan antas å være kunstnerens familie gruppert omkring søsteren Sophies dødsleie i 1877. Hun sitter i stolen med ryggen mot oss. Til høyre står tanten, Karen Bjølstad, som kom til familien og tok seg av barna og husholdningen etter at moren døde av tuberkulose i 1868. I bakgrunnen står faren, legen Christian Munch, med hendene samlet som i bønn. Nærmere midten av bildet ser vi sannsynligvis Edvard, delvis bakfra. Søsteren Laura sitter i forgrunnen med hendene i fanget, mens den tredje søsteren, Inger, ser rett mot oss. Mannen ytterst til venstre i bildet identifiseres gjerne som Edvards yngre bror Andreas. I Døden i sykeværelset er det ingen kontakt mellom personene, med unntak av at tante Karen holder hånden på stolryggen der den syke sitter.

Sykdomsmotivene var så utbredt på slutten av 1800-tallet at disse årene er blitt kalt ”putetiden” i skandinavisk maleri. ”Sykdom, galskap og død var de sorte engler som stod vakt ved min vugge”, skriver Munch.

”Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så,” har Munch et annet sted uttalt om sin egen kunst. Døden i sykeværelset viser en erindret situasjon fra flere år tilbake som han tar opp igjen i 1890-årene. Scenen er stramt komponert, alt uten betydning for bildets innhold er utelatt. De mørke klærne og den giftig-grønne veggfargen i værelset forsterker stemningen av uhygge.

Maleriet var en gave fra Olaf Schou til Nasjonalgalleriet i 1910.