Natt i Saint-Cloud

I årene 1889–91 oppholdt Munch seg i Frankrike med Statens kunstnerstipend i lommen. Da det brøt ut koleraepidemi i Paris i desember 1889, flyttet Munch til St. Cloud utenfor byen. Her leide han seg inn i etasjen over en kafé, med vakker utsikt over Seinen. I det stemningsfulle og melankolske Natt i St. Cloud ser vi både inn i hans mørke værelse og utsikten fra hans vindu en sen kveldstime. Ved vinduet sitter en mann, fordypet i egne tanker. Det kan være Munchs venn, den danske dikteren Emanuel Goldstein. Litt senere skulle Munch lage vignetten til Goldsteins symbolistiske diktsamling Alruner (1891), en illustrasjon som ble utgangspunktet for Nasjonalmuseets Melankoli (1892).

I 1929 innledet Munch katalogen til en separatutstilling hos Blomqvist med noen «Små utdrag fra min dagdok – 1889–1929». Her finner vi blant annet den berømte uttalelsen som senere er blitt kalt hans «kunstneriske manifest». Han daterer det til St. Cloud 1889: «Det skal ikke længre males interiører og folk som leser og kvinder som strikker. / Det skal være levende mennesker der puster og føler og elsker og lider- / Folk skal forstaa det hellige ved det og de skal ta seg hatten af som i en kirke.» Deretter følger et sitat kunstneren daterer til 1889–1900: «Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg saa.» Gjennom disse utsagnene markerte Munch at han tok avstand fra realismens virkelighetsskildring. Natt i St. Cloud ble malt omtrent da dette «manifestet» angivelig skal ha blitt nedtegnet. Men det var først noen år senere Munch for alvor vendte seg mot den indre verden framfor den ytre. Natt i St. Cloud ble utstilt på Høstutstillingen i 1890 under tittelen Natt.

Bildet ble innkjøpt til Nasjonalgalleriet fra Fredrik Arentz’ bo i 1917.