En grunnleggende del av samlingsarbeidet er å undersøke samlingen og kartlegge skjevheter, tomrom og underrepresentasjon. Arbeidet med å finne dem og det som, av ulike grunner, havnet i innsamlingens blindsoner er viktig.

Derfor jakter vi på oversette kunstnere, oversette verk, glemte arkitekter, ukjente kunsthåndverkere. En samling blir aldri ferdig, den er alltid i endring og må korrigeres.

Eldre kunst

Nasjonalmuseets samling av kunst, arkitektur og design har en klar dominans av mannlige produsenter. Innenfor billedkunst står menn bak 89 prosent av verkene. En del av forklaringen på dette er at det historisk har vært flere menn enn kvinner som har virket som kunstnere. Dette skyldes blant annet strukturelle forhold i samfunnet, der kvinner ikke hadde samme tilgang til utdannelser og arbeidsliv. Samtidig er det mange dyktige, kvinnelige kunstnere som av ulike grunner ikke er blitt kjøpt inn og ikke er blitt skrevet godt nok inn i kunsthistorien.

Å rette opp skjevheter fra tidligere tider er et krevende arbeid. Årsaken er at eldre verk av kvinnelige kunstnere er mye vanskeligere å finne, de er ikke tilgjengelig på samme måte som verk av mannlige kunstnere i markedet. Men vi arbeider målbevisst for å få fatt i viktige verk, og vi har også fått inn flere eldre verk av kvinnelige kunstnere de siste årene.

Sofie Werenskiolds maleri Tankefull (1881) ble for eksempel kjøpt inn i 2019. Det er Nasjonalmuseets første maleri av Werenskiold, og et forsøk på å skrive henne tydeligere inn i kunsthistorien. Samme år kjøpte museet også seks metallrelieffer fra 1920-tallet av Borghild Arnesen, mens vi i 2020 blant annet kjøpte inn Benedicte Scheels Stilleben med syriner (1890).

En annen satsing de senere årene har vært samisk kunst, og museet kjøpte i 2019 47 John Savio-tresnitt fra 1920-årene.

For å fylle hull i egen samling har museet også kjøpt verk som Emanuel Vigelands Adam og Eva og Oda Kroghs Christian (Krohg) ved staffeliet de senere år.

Når det gjelder samtidskunst, kunsthåndverk og design er det lettere å sikre en mer balansert representasjon, men også her er det noe vi hele tiden må ha langt fremme i bevisstheten.

Samtid og moderne-teamet arbeider også aktivt med å finne kunstnere som er blitt oversett. I 2019 kjøpte museet sitt første Irmelin Slotfeldt-maleri, hele 60 år etter hennes debut på Høstutstillingen, og vi har de senere årene kjøpt verk av Eric Bowen, Siri Aurdal, Liv Ørnvall og John Olav Riise av samme grunn.

Også i nyere tid finnes det kunstnere der museet trenger å fylle hull i vår samling av deres verk. Derfor kjøpte vi i 2019 blant annet ett av maleriene fra Anders Kjærs svært omtalte utstilling av pornografiske motiver på Jeløya i 1982, og et maleri av Ida Ekblad.

Tidlig 2022 ervervet Nasjonalmuseet 30 verk av Camilla Wærenskjold (f. 1963). Arbeidene stammer fra et av Norges viktigste gallerier for samtidskunst på 1980- og 90-tallet, Galleri Wang i Oslo. Fem av verkene er gitt i gave fra Tom Bergesen, to fra Erik Steen, begge tidligere eiere av Wang. 

Andre nylige historiske ervervelser er blant annet flere verk av Wilhelm von Hanno (1826-1882) og Ole Stein (1867-1950).

Det pågår også et arbeid med å styrke samlingen fra 1980-tallet og frem til i dag. En viktig ervervelse var kjøpet av arkitekt Beate Hølmebakks Virginiaserien (1995-2000) i 2020. Dette skiller seg ut i den nyere norske arkitekturhistorien som et omfattende fiksjonsbasert papirverk med svært høy håndverksmessig og arkitektonisk kvalitet og feministisk tematikk. Det består av fire hus for litterære kvinneskikkelser, formidlet i detaljerte håndtegninger og modeller.

Satsingen på grafisk design og industridesign har blant annet resultert i innkjøp som Tom of Finland-frimerker fra 2014, Eva Widenojas modell av Eikemomasta (2011) og Sébastian Thibaults 50 Years after Stonewall (2019).

Viktige internasjonale ervervelser innenfor kunsthåndverk inkluderer blant annet Faig Ahmeds Fuel (2016), som sommer og høst 2020 ble vist frem på utstillingen En samling blir til, Bernard Schobingers From Nature (2017) og Bouke de Vries’ Memory Vessel (2018).

Nasjonalmuseet kjøpte i 2022 inn Pearla Pigao (f. 1984) sine vevde lydtepper Different kinds of water III og Different kinds of water IIII. Pigao vever lyd, ved å veve metalltråder inn i renning og innslag i teppene, som skaper tekstilet om til et musikkinstrument. Flaten med lyd endrer seg etter hvor nært man kommer med kroppen eller hånden. Verkene var utstilt under åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst».